AnnonselinkW3Schools

Nå er jeg snart hjemme

Ja, jeg vet jeg har vært helt sykt elendig på å blogge de siste ukene som har gått. Nå har det seg sånn at det har liksom gått i ett hele denne ferien og jeg har trossalt vært innom 13 (!) land siden jeg dro fra Norge den 25. juni. Så dere kan vel forstå at jeg har hatt nok å bryne meg på.

Jeg tenkte at når jeg kommer hjem skal jeg legge ut et innlegg for hvert land jeg har besøkt og fortelle litt om hva jeg har drevet på med underveis. Akkurat nå i skrivende stund, er jeg i Sverige og blir mer og mer grinete for hver km jeg nermer meg Trondheim.. Jeg har SÅÅ lite lyst til å hjem enda!!

Har dagdrømt endel de siste timene og fundert på hvorfor i alle dager jeg bor der jeg bor når jeg har så lite lyst til å dra tilbake. Det er den samme følelsen uansett hvor jeg drar, bare jeg drar noen timer lengre sør så kjenner jeg på hvor lite lysten er på å dra tilbake mot nord igjen. Er jeg den eneste som har det sånn? Føler alle bortsett fra meg har en eller annen form for hjemlengsel uansett (bortsett fra lilsis) så hvorfor gjør jeg ikke noe endringer på dette? Jeg tror at dette er en av de siste årene jeg blir å befinne meg mesteparten av året hjemme i Trondheim altså. Fokus fokus fremover så skjer kanskje ting raskere enn jeg håper!

Snakkes når jeg er hjemme!

Sjekk ut mine nye treningsklærne mine fra Superdry og Adidas!

Sports bh fåes kjøpt HER

Singlet fåes kjøpt HER

Tights fant jeg ikke link til desverre :/

Sko fra Adidas fåes kjøpt HER

Spania er også helt OK

Da er vi på dag 5 i Spania, Torrevieja. Og siden sist har vi også vært innom Andorra. Andorra er det bittelille landet som ligger klemt imellom Frankrike og Spania. Jeg synes egentlig landet minnet litt om Åre(?). Høye fjell og skihotell. Litt mer frodig enn Åre men alikevell.

Nå er vi altså i Spania, Torrevieja. Her har jeg jo vært maange ganger før, og der er godt å komme litt "hjem" når man er ute å reiser igjennom så mange forskjellige ukjente steder. På dagene som var gått har det vært mye god mat (endel feilbestillinger), litt for mye godt å drikke til tider, soling, bading, shopping osv.

Dagen etter vi kom hit var vi også å møtte på pappa som også var her nede frem til lørdag. Var å spiste god mat med de på kinarestaurant kvelden før de skulle dra hjem.

Spansken begynner å bli bedre for hvert år jeg er her, men altså jeg er fremdeles meget blank på hele setninger osv. Jeg kan liksom masse ord, men å sette de sammen er ofte det som blir problemet, hah.

Nå er planen videre litt usikker men jeg vet iallefall at det er ikke lange stunden igjen her i Torrevieja for denne gang. Veldig merkelig å være her en så kort stund når vi vanligvis pleier å være her gjerne 4uker eller mer. Vet rett og slett ikke om vi rekker igjennom alt jeg har lyst til å få gjort her. Og med tanke på at jeg noen av dagene har vært meget redusert, så er det vel ikke rart man ikke rekker alt heller. Det har gått litt tregt kan man si...

Viva la France

Nå har jeg vært i Paris i to dager og det har vært helt magisk. Første dagen da vi kom brukte vi litt tid på å finne ut av hvilket hotell vi skulle sjekke inn på, men fikk spist en god lunsj og fant hotell etterhvert. Med en gang vi fikk stoppa så fikk meg en parisloff av samboeren, veldig artig start på oppholdet her i Paris.

Dag 2 ble vi liggende å sove litt uttpå dagen, vi hadde trossalt kjørt helt i fra Trondheim og ned til Paris uten stopp så søvn det trengte vi. Vi var å besøkte Norte Dame og tok en kanalbåt rundt omkring Paris for å se litt av byen. Gikk rundt å titta litt rundt før vi satte oss ned å spiste mat og drakk litt øl osv på en indisk restaurant. Jeg elsker virkelig indisk mat, kun de siste månedene jeg virkelig har fått opp øynene for indisk altså og jeg er så glad for at jeg ble presentert for denne nydelige maten!

Hadde en litt skummel opplevelse på natta da vi tenkte vi skulle ut å se nermere på Eiffeltårnet, for da vi gikk oppover gata der hvor Eiffeltårnet sto så var det en hel gjeng med folk som bare satt å hang. Vi stoppet for å diskutere om vi skulle gå videre imot de, fordi det var trossalt midt på natta og det var litt rart at de bare satt der liksom, så ut som om de så imot oss og prata om oss. Og imens vi sto å diskterte så begynte de å komme nermere og nermere oss og vi ble veldig skeptisk på å gå videre, og begynte sakte men sikkert å snu nesa andre veien, selv om vi kun var noen hundre meter i fra Eiffeltårnet.

Og i det vi begynte å gå merket vi at noen plutselig var rett på andre siden av veien. Gatene var liksom helt tomme ellers. Vi bestemte oss for å bestille en Uber ganske kjapt, og holde oss våkne på hva som skjedde rundt oss. Akkurat i det Uberen kommer nedover gata, kommer en mann gående ut rett forran oss fra hushjørnet. Bare 10meter ifra der vi sto. Han glodde noe sinnsykt og så egentlig ikke helt bra ut. Og når vi satt oss inn i bilen, så vi at det sto 4stk til rett bak hjørnet hvor han hadde kommet ut ifra. Hadde ikke bilen kommet da den kom så tror jeg faktisk vi hadde blitt ranet. De hadde måttet gå rundt kvartalet for å komme seg så nære som de var. Ganske ekkel opplevelse faktisk.

Bra vi var såppas oppmerksomme som vi var. Hadde vi ikke snudd eller bestilt Uber da vi gjorde det, vet man jo aldri hva som kunne ha skjedd faktisk. Så jeg er takknemlig for at jeg har med meg de jeg har med meg som sa vi måtte stå sammen osv. Jeg ble jo litt små skeptisk og hadde jo lyst til å gå nedover "ifra" de folkene så fort som mulig, men hadde jeg fortsatt å gå alene bare noen meter til, og de folkene hadde stått klar bak hushjørnet der så vet man jo ikke hva som kunne skjedd.

Idag skjekka vi ut i fra hotellet, også dro vi rett avgårde til Eiffeltårnet for å oppleve det på nært hold. Lurere å dra på dagtid tror jeg. Hahaha. Her er noen bilder derifra >

Nå drar jeg i fra regnet

Nå er det på tide å reise fra dette været her i Trondheim altså. Regn og 6grader i juni. Det er ikke optimalt akkurat. Denne reisen har jeg sett frem til leeenge. Ikke at det er så lenge siden jeg var på reise sist men reisen her har vært planlagt en stund lenger. Nå skal jeg nemlig kjøre igjennom Europa! Gud hvor jeg gleder meg. Skal innom blandt annet Spania, Frankrike og Italia.

Og det beste av alt er at bilen vi kjører nedover er en nykjøpt BMW X6, 3.0 xdrive med Hamman styling!! Drømmebilen min med andre ord! Bilder kommer i løpet av turen, men vil du ha en lurkikk så klikk deg inn på instagramkontoen "caspianautoas".

Ikke helt sikkert når jeg kommer til å være tilbake, men vil du følge meg på reisen så følg meg på instagram "vanjajo" eller legg meg til på snapchat "helso93".

Kosogklem så lenge!

Kroppen er vond, men det er fredag!

Da er det fredag og helg. Nettopp kommet hjem fra ukas siste treningsøkt (tror jeg). Mulig jeg må en tur imorgen også, men det spørs på kroppen.

Etter poseringtreningen på lørdag og søndag sist helg, hadde jeg sykt mye smerter i kroppen pga ryggen ikke helt er på mitt lag. Poseringtreningen gikk altså veldig bra der og da, men i ettertid kjenner jeg på det at å presse rumpa så langt opp som mulig i en posering ikke var helt det beste for ryggen min. Haha. Men men, sånn er det bare nå.

Jeg ble så glad da jeg kom på poseringtrening på lørdag å møtte på 3stk hærlige jenter som heller aldri har stillt i konkurranse før. Var veldig lettet for at jeg ikke var den eneste som var helt ny i gamet! Blir veldig spennende å se utviklingen fremover på både meg og de andre jentene som også skal jobbe hardt fremover. Både utvikling i forhold til kroppsform og i forhold til poseringene. Jeg er mildt sagt gira!

Håper bare på at prosessen med ryggen og en eventuell operasjon går fort unna slik at jeg vet hvordan jeg kan jobbe fremover. I forhold til kostholdet har jeg tatt meg selv litt i nakkeskinnet, for jeg skal trossalt en del ned i vekt før jeg kan stille. Og jeg trenger all den riktige næringen jeg kan få for å bygge muskler og for å få gode treningsøkter med mye energi.

Denne uka har det vært mange gode treningsøkter så langt, men nå er jeg jo som forventet stokke stiv og støl. Har begynt på et nytt treningsprogram nå, og det føles godt å kunne komme litt tilbake til gamet igjen etter litt dårlig motivasjon de siste månedene.

Igår var jeg på avsluttninga til min lillesøster som er ferdig på ungdomsskolen. Wow så fort tiden flyr. Synes ikke det er lenge siden jeg selv skulle motta vitnemål fra Sverresborg skole. Nå var det lillesøster sin tur og i tillegg til å motta vitnemålet sitt så hadde hun opptredener på scenen med både bass spilling og sang. Jeg er så stolt over den jenta! Hun har virkelig kommet seg de siste årene. Fra å være den mest sjenerte jenta jeg viste av, til å nå være en av de som står på scenen i en slik sammenheng som i går. Love you lilsis <3

Jeg må operere ryggen

Ja da har jeg fått den triste nyheten jeg håpte å slippe å høre. Jeg har nemlig fått beskjed om at jeg mest sannsynlig må opereres i ryggen.

Som jeg har skrevet litt om tidligere så har jeg slitt med mye iling og dovning nedover beina. Mye smerter i rygg og i isjasnerven. Var å tok MR i starten av året og har nå fått vite at på bildene ser det ut som at nervnene har det alt for trangt nede i korsryggen. Og nå som jeg har gått med dette i 1,5år og gjort øvelser jeg har fått beskjed om å gjøre, og enda ikke blitt noe bedre så er operasjon siste alternativ for å bli kvitt disse smertene.

Værste er vel at nå når jeg endelig har bestemt meg for å prøve å stille i bikinifitness så blir dette utrolig krasj, glad for at jeg har god tid. Men altså, så god tid har jeg vel egentlig ikke da. Nå er det bare å vente på å få komme inn hos en spesialist på det nevrologiske og se om det blir operasjon. Huff. Jeg har liksom ikke hatt nok uflaks her i livet fra før av??

Konkurranse!

Nå har jeg kjørt i gang en konkurranse hvor du og din venn kan vinne en time hver til spraytan hos Nardo sol! Bli brun på 1-2-3!

Gå inn på instagram "vanjajo" og delta du også!

Svar på spørsmålsrunde del 2

Da har jeg endelig fått tid til å svare på de resterende spørsmålene fra sist spørrerunde. Håper dere liler filmen? Gi meg gjerne en tommel opp eller kommeter om du synes den var bra! Skriv også gjerne om det var noen spørsmål du savnet eller om det var noe du ikke synes var fullt så bra. Heisålenge!
Musikk brukt i video : "mama" av Jonas Blue

Poseringstrening imorgen

Imorgen har teamet jeg kanskje skal stille for satt opp poseringtrening. Der skal jeg få info om hvordan ting skal foregå frem imot konkurranse og man skal øve på poseringer som skal gjøres på scenen når den dag kommer. Jeg er veldig spent! Jeg har jo god tid på meg da jeg ikke skal stille før til neste høst, men liker å være godt forberedt siden det er min aller første gang jeg skal gjøre dette.

Nå har ikke jeg fått kjøpt meg sko enda, så jeg blir først og fremst å se på de andre i første omgang. Jeg blir vel å hive med meg noen høye hæler slik at jeg kanskje kan være med på noe av poseringtreningen, men i hovedsak skal jeg dit kun for å få infoen og se på de andre denne gang.

Jeg skal innrømme at jeg er over middels gira og har allerede begynt å se litt på bikinier og tenkt på diverse ting frem imot konkurransen.

Og wow så mye fine bikinier det der ute sier jeg bare. Blir nok veldig vanskelig å greie å bestemme seg for hvordan bikinien min skal se ut. Jeg har en tanke om farge, men utenom det er jeg helt blank. Heldigvis har jeg masse av tid til å bestemme meg og planlegge enda, men tiden går som regel mye fortere enn man tror og plutselig er dagen der.

Nå fremover er fokuset på å spise noenlunde riktig og på å få til mange gode treningsøkter. Jeg har jo endel jeg må jobbe med selv om jeg har trent ganske bra de siste årene. Har ikke vært spesielt flink med kostholdet det siste året, så nå må det bli skjerpings på den biten iallefall.

Jeg tenkte jeg skal lage video å få svart på de resterende spørsmålene deres i løpet av helga! Så stay tuned!

Her er forresten skoene jeg skal ha til både poseringtrening og konkurransen, jeg fikk anbefalt å kjøpe sko som ikke hadde "bøyle" til å feste skoene fast, men jeg tenker at jeg vil heller være trygg på at skoene ikke skal fly av meg på scenen og har derfor bestemt meg for å være på den trygge siden denne gangen siden det er første gangen.

Igår var jeg og fikk bedømming av kroppen min

Jupp igår var det akkurat det jeg var. Jeg har nemlig i flere år ønsket og drømt om å kunne tørre å stå på en scenen og stille i bikinifitness. Dette har vært en drøm helt siden jeg meldte meg inn på Kaliber gym her i Trondheim for ca 5år siden. Jeg ble skikkelig bitt av basillen og begynte på kostholdsplan og fikk meg et treningsprogram jeg fulgte en god stund.

Men så ble jeg desverre sykemeldt fra jeg jobben pga bla angst og fokuset mitt ble vel egentlig dratt ut av fitnessbobla. Jeg måtte fokusere hardt bare på å kunne gjøre småting som å dra på butikken, være sosial. Og dermed ble drømmen min lagt på hylla.

Nå i år har jeg virkelig kjempet meg videre med angsten og føler nå den dag idag at det er jeg som er sjefen over mitt eget liv igjen. Selv om jeg har dager og perioder med angst fremdeles så føler jeg at det ikke lengre angsten som styrer meg.

Og nå som jeg har kommet så langt jeg har gjort. (Jeg tror det må være ca 6-7år siden jeg faktisk følte meg slik som nå) Så har jeg tatt en avgjørelse, og det er å forsøke å komme meg opp på en scene for aller første gang. Og stille i bikinifitness.

For en mestringsfølelse jeg kommer til å ha om dette går! Jeg begynner nesten å gråte bare ved tanken på det. Jeg kommer til å være såå stolt av meg selv om jeg greier å komme meg opp på den scenen. Så jeg håper jeg ikke møter alt for mye motgang nå. Kryss fingrene for meg da vel.

Idag var jeg og ei venninne å møtte ei dame som skulle bedømme kroppene våre. I tillegg fikk vi endel info om bikinifitness og hvordan ting fungerer osv. Nå er det vel forsåvidt bare å kjøpe seg sko og begynne å øve på poseringer. Så får vi se hva det neste året bringer.

For min del er det meningen at jeg skal starte med en oppkjøring i fra august av og være med på uttaket som er til våren igjen om ca 1år. Jeg vil ikke haste meg avgårde og vil ha god tid til å feile å prøve litt første gangen jeg skal stille. I tillegg så er jeg ikke like god form nå som jeg var i samme tid i fjor fks. Så da lønner det seg for meg å ta seg tiden det faktisk tar å komme seg i konkurranseform istedenfor å stresse.

Ønsk meg lykke til!

Så forresten at det var noen spørsmål jeg ikke fikk svart på av en eller annen grunn (sikkert klippt de bort ved redigeringa, haha) Så disse spørsmålene kommer såklart til å bli besvart så fort jeg får tid!

Også var det dette prosjektet jeg har snakka en del om da. Jeg kommer med en forklaring på hva det er fornoe, og noen av dere som bor i Trondheim har kanskje allerede fått med dere noe av det som skjer, men jeg skal låve deg. At ingen vet alt enda!!

Svar på spørsmål på video!!


Første gang jeg EVER har lagt ut en film av meg selv på bloggen, så dette skal bli spennende. Blir det mye likes og kommentarer så kan det jo hende jeg fortsetter. Og etterhvert blir jeg vel kanskje bedre på redigeringen osv også!

Stikker til Gatebil!

Da sitter jeg i bilen på vei til Våler hvor Gatebil treffet skal være denne helga. Åh gud som jeg gleder meg. Dette er absolutt en av høydepunktene i vår/sommer tiden. Har vært på mange biltreff de siste årene og jeg kan bare si at jeg digger det! Våler er også mitt absolutt favoritttreff, da det pleier å være strålende sol det. I tillegg synes jeg at Våler er mye mer intimt enn fks Rudskogen og ACR (Mo I Rana) fordi på Våler er det kun én stor camp og den ligger rett ved banen. På Rudskogen og ACR er campene litt spredt og spesielt på Rudskogen hvor området er så sinnsykt stort og campene så spredt, blir alt mindre intimt. Man møter gjerne ikke på alle de du kjenner som er der en gang.

Lovte egentlig å svare på spørsmål fra spørsmålsrunden igår, men dagen gikk i ett og vi ble stående å jobbe med det prosjektet vi jobber med for tiden til langt på natt, før vi dro hjem å pakka litt til helga. Helga blir nok å gå i ett den også, så jeg må nok utsette svarene til over helga.

Slenger med et bilde fra gårsdagens prosjektjobbing hvor jeg begynte å bli litt småsliten, haha.

Tjohei kjøttdeig så lenge!

Skjekk den fargen da!

Idag har vært vært å prøvd ut spraytan hos Nardosol, åh guud så fresh jeg føler meg nå! Nå er jeg virkelig klar for dagene fremover med tidenes farge på huden. Ta deg en tur innom nardosol du også å få brunfarge på 1-2-3 til 450kr og kun 390kr for studenter. Kan garantere deg at du blir fornøyd. Bare se selv hvor brun jeg faktisk ble!

Nå er det sol ute her i Trondheim, så dette blir ikke et alt for langt innlegg. Jeg må også hive i meg noe mat før jeg svimer av (har glemt å spist noe sæli idag). Planen til helgen er å kanskje dra på Gatebil, noe jeg virkelig håper på at det blir! Det er meldt knallvær nede på/i Våler og jeg tror det kommer til å være en haug med digge biler der, så jeg blir egentlig litt lei meg om vi ikke bestemmer oss for å dra.

Ang dette prosjektet jeg har snakka om tidligere så ligger det noen teasebilder ute på instagram på brukeren "caspianautoas" så gå inn å se da vel!!??

Jeg skal svare på deres spørsmål

Jeg tenkte jeg skulle svare på spørsmål fra dere, men jeg tenker jeg drøyer litt da jeg gjerne vil ha flere spørsmål før jeg kjører igang med å svare.

Nå sitter jeg i steiksola på verandaen og soler meg. Helt sykt at for bare noen dager siden det snødde og idag er det sol og 18 grader. Hva skjedde? Er sommeren her for å bli nå? Jeg må helt ærlig innrømme at jeg tviler sterkt på det.

Nå har det seg jo sånn at jeg begynte å blogge for å dele min opplevelse med blandt annet angsten min. Og i det siste har det vært lite innlegg om akkurat det. Angsten min. Og dette er jo ikke uten grunn. Jeg er i en veldig god periode hvor jeg føler at angsten ikke er lengre det som er hovedfokuset i livet mitt og da blir det ikke naturlig for meg om å skrive en drøssevis med innlegg om det heller. Jeg har utfordret meg selv så mye de siste månedene at jeg så og si nesten ikke kjenner på angst i det hele tatt. Min største utfordring i forhold til helsa er nå at jeg sliter med ryggen. Har enda ikke fått svar om det er prolaps, da jeg tok mr i januar!! Jeg skjønner ikke hvordan ting kan ta så lang tid. Har purret på manuellterapeut sikkert 10 ganger siden januar, men timene de har ledige til meg er alltid helt i krasj med alt. Og nå ble siste time avlyst av de selv. Blir helt matt. Må vel ta en ny telefon dit til uka slik at noen form for behandling kan begynne. Nå har jeg gått slik i over 1år og enda sliter jeg med at beina mine sovner hele tiden. Det værste med det hele er vel at jeg har blitt helt skjeiv i ryggen og jeg får ikke trent ordentlig pga det.

Nei nå! Skal jeg heller gå over til å legge inn en haug med bilder fra de siste ukene, som har vært helt fantastiske. (Minus i matveien) Haha. Det har trossalt vært 17'mai siden sist innlegg og feiringen av dagen var helt magisk!

Her kan du se selv >>

I tillegg har samboern hatt bursdag, stesøstra mi har konfirmert seg og vi har vært å cruiset med lamborghini

Spørrerunde! Spør meg om hva som helst!

Da har jeg bestemt meg for å ha en spørrerunde på bloggen igjen og jeg håper på MASSE spørsmål. Still meg spørsmål om hva som helst! Kjør på!

Bilder fra turen

Da sitter jeg i bilen igjen. Har nå starta på siste etappe før vi er hjemme i Trondheim. Har vært i München å henta ny bil til mamma. En bmw 320 cabriolet faktisk. Tror hu gleder seg til å få hjem "babyen" sin nå.

På veien oppover har vi hatt noen hærlige stopp. Første stopp var i Nürnberg som er nordvest for München. Det skjekka vi inn på et koslig hotell, kjøpte oss pizza på naboshappa og tok med på hotellet å spiste før vi sovna.

Dagen etter var vi å spiste lunsj i Nürnberg og så litt rundt i gatene før vi kjørte videre.

Neste stopp på turen var Berlin. Ahh for en nydelig by. Vi skjekka inn på et nydelig hotell som hadde et gigantisk akvarium midt i lobbyen. Var å gikk en liten tur på kvelden for å se litt av byen også spiste vi et hærlig måltid før det ble natta. Da vi våkna var det frokostbuffé og ut i bilen for å kjøre videre. Var å cruisa litt rundt i Berlin før vi begynte neste etappe, desverre var det jo søndag så de fleste butikkene var stengt osv så fikk ikke shoppa noe, men det tar vi igjen en annen gang.

Neste stopp ble et hotell like ved Ullared i Sverige. Jeg ble så gira da jeg så skiltet inn til Ullared at vi hadde ikke annet valg enn å stoppe å skjekke inn på enda et nydelig hotell. Hotellet var et kysthotell med spa anlegg og knallbra treningsrom og i tillegg et fitness outdoor område. Da vi våkna var det en selvfølge å dra innom Ullared. Og som jeg hadde antatt så var det litt vel mye å handle der inne så det ble da en hel del spontankjøp. Nå har vi akkurat kjørt derifra og er på vei inn til Gøteborg strax. Planen er nå å kjøre nonstop til Trondheim.

Turen har vært helt fantastisk og jeg greier nesten ikke vente før neste avreise!

Her er et bildedryss fra reisen

Nå flyr jeg avgårde igjen

Da sitter jeg på Værnes flyplass og venter på boarding. Alt for trøtt etter ca 1time søvn. Ja og dette er da ikke første gang man ikke er litt i siste sekund ut for å pakke og ender opp med å stå å pakke til langt utpå natta. Det skjer omtrent HVER eneste gang. Har blitt en uvane dette med å ta ting litt sånn i siste liten. Har vel kanskje noe med det at jeg absolutt ikke stresser med ting lengre. Bare tar alt som det kommer og er ikke urolig for å ikke rekke ting eller glemme noe eller noe som helst. Egentlig utrolig digg å ha det sånn. Være litt likegyldig liksom. Ganske chill faktisk.

Flyet jeg skal ta skal forresten fly til Oslo. Når vi lander på Gardermoen så skal vi videre med et nytt fly som skal til München i Tyskland. Samboer jobber med blandt annet å importere biler fra utlandet og denne gangen (som ganske mange andre ganger) har vi valgt å bruke dette som en tur. Det hender seg jo at han bestiller biler og transportfirma tar seg av saken, men i noen tilfeller er det billigere og såklart noe gøyere å hente bilene selv.

Aner ikke hvor vi blir å stoppe/kjøre enda og når vi kommer tilbake er uvisst. Vi tar ting som det kommer. Vi skal prøve å hygge oss litt på veien oppover til Trondheim så dette blir nok en hærlig tur.

Nå er det på tide å fly litt, så nå må jeg avslutte her. Slenger som alltid med noen bilder her nede på slutten. Wünschte mir einen guten flug.

Hjemme fra Magaluf, men ikke lenge

Da er jeg hjemme fra Magaluf, iallefall fysisk. Kom hjem i natt kl 04:00, fikk ikke sove selv om kroppen var helt zombie. Endte opp med å se 2 episoder av paradise hotel som jeg ikke hadde rukket å se nede i Magaluf før jeg sovna. Diggeste med å være hjemme igjen er såklart å få møte Yolo igjen (bikkja). Hun har vært så heldig å få pass av kjæreste lillebror imens vi var i Spania, så jeg tror ikke hun har lidd noe nød akkurat.

Var desverre litt uheldig med at det var litt skyer som dekket til sola deler av dagene nede i Magaluf, men de 2 siste dagen har det vært helt amazing. Typisk at man reiser hjem igjen når varmen virkelig begynner å komme. Heldigvis blir jeg ikke hjemme så veldig lenge før det blir ny tur. Hihi. Ja, planen er at jeg reiser om mindre enn ei uke igjen.

Angående prosjektet jeg såvidt nevnte sist (prosjekt bil, motor og oppussing) så er det i gang, og snart skal det settes en dato slik at jeg får avsløre litt mer ang prosjektet!! Gleder meg sykt og dere som bor i Trondheim bør "stay tuned" altså!

Her kommer som vanlig et bildedryss fra de siste dagene. Seeyah

Jeg er i Magaluf

Hei dere. Da har det seg sånn at jeg er på dag 4 her nede i Magaluf allerede. Wow tiden går så sinnsykt fort!

Først vil jeg begynne med å si at bursdagsfeiringene mine ble velykket. Både på Sabrura lounge og Fire fine med venner på lørdag og hjemme hos oss med kaffe og kaker på mandag. Jeg endte opp med å bake ei kake jeg aldri har bakt før. En bringebær ostekake som ble utrolig nok helt nydelig og velykket!

Nå har dietten jeg begynte å følge 10. mars rett og slett gått meget til h****** pga både påske, bursdagsfeiringer av både familiemedlem, veninner og meg selv. Jeg fikk jo også feire selveste dagen her i Magaluf, noe som gjorde at dette har vært den beste bursdagen jeg noensinne har hatt! Ingenting er som å sitte på stranda åspise god mat og drikke en nydelig strawberry daquri på bursdagen sin altså!

Tilbake til dietten. Jeg har nå planlagt å prøve på å komme igang igjen så snart jeg er hjemme fra Magaluf. Er jo ikke akkurat så lenge til sommer og jeg orker ikke å enda et år på rad føle meg uvel i enkelte klesplagg osv. Jeg elsker å føle meg vel og kunne gå med akkurat det som passer meg uten å måtte bekymre meg for å ikke være komfortabel i min egen kropp.

Akkurat nå har vi akkurat kommet opp på hotellrommet etter å ha vært nede å spist frokost. Litt grått enda da sola pleier titte frem litt senere her enn hjemme, og planen når sola kommer frem er såklart å sole seg. Må virkelig jobbe litt med fargen nå før man plutselig skal hjem igjen.

Slenger med noen bilder fra den siste uka med litt fra feiringen av bursdagen min på lørdag bla.

"Ferdig" behandlet

Altså ja. Nå er det sånn at min behandling hos DPS er ferdig, men det betyr jo ikke at alt er topp fordi.

Jeg kjenner at jeg blir irritert på de som spør "Er du under behandling for angsten din da?" Så svarer jeg nei, men jeg har vært og har akkurat avslutta. Så får jeg spørsmål "Ja er du frisk fra angsten din nå da, siden du har avslutta behandling?"

Nei, det er jeg ikke. Forskjellen på nå og da jeg var i behandlingen er at nå har jeg lært mye mer om hvordan jeg kan lære å takle angsten selv. Og fordi om jeg ikke er i behandling nå, betyr ikke det at jeg fremdeles ikke sliter med angst. Fordi det gjør jeg.

Jeg og psykolog er enige om at nå skal jeg prøve meg "ut i verden" alene. Fordi det er ikke den ene timen hos DPS som gjør at jeg blir kvitt angst. Det er alle de andre timene i døgnet, uka, året jeg jobber med angsten. Jeg går på butikken, jeg tar buss, jeg er på middagselskap, jeg er sosial med venner, jeg reiser. Det er i disse situasjonene jeg faktisk jobber med angsten min. Ikke i den timen jeg sitter inne hos psykolog og prater. Selv om at det også var en utfordring i starten av behandlingen.

Jeg har lært mye av å være i behandling, og i tillegg til å ha lært hvordan jeg skal jobbe med angsten i ulike situasjoner, så føler jeg meg såppas trygg på at jeg greier meg selv nå og at jeg ikke trenger å ha psykologen som en trygghet på at jeg har noen som forstår meg lenger.

Jeg har utfordret angsten masse i de siste månedene og jeg føler meg mye mer selvsikker enn jeg gjorde før. Dette er en sinnsykt god følelse skal jeg si deg!

Nå føler jeg at det er jeg som styrer angsten og ikke omvendt. Det er så viktig at det er slik, hvis ikke kan man føle seg fanget, noe jeg ofte gjorde da jeg slet som mest. Jeg følte meg fanget i mitt eget hjem da jeg såvidt turte å bevege meg utenfor. Dette var helt forferdelig og jeg håper at alle som sliter meg angst kan komme over denne kneika og føle seg som sjefen over eget liv igjen.

Det er såklart mye som gjenstår i jobbingen med meg selv, men jeg har kommet et steg videre på veien nå. Og det er utrolig godt å kjenne på. Jeg er litt stolt av meg selv faktisk.

Nå over til noe annet. Jeg skal feire bursdagen min med gode venner på lørdag og jeg gleder meg sinnsykt. Jeg har bestilt bord på Sabrura lounge hvor vi skal spise og kose oss. Også har jeg i tillegg ordnet bord til oss på Fire fine til senere på kvelden hvor det blir drinker, dans og latter. Må bare finne ut hva i alledager jeg skal ha på meg.. Dette er jo alltid et dilemma, men jeg finner vel ut av det. Jeg må jo nesten bare finne ut av det. Haha.

Så på mandag skal jeg ha kaffe og kaker hjemme med familien som gjester. Dette er alltid kjempe kos og jeg som de aller fleste ELSKER gaver. Har en så og si klar plan for hva jeg skal bake, men det får bli en overraskelse på mandag tenker jeg.

På tirsdag kommer dagen jeg har gleda meg mest til. Da går nemlig turen til Magaluf!

Mer bilder og greier rundt dette kommer senere på bloggen. Da jeg har bestemt meg for å begynne å blogge litt oftere nå fremover.

Her er fra sist helg da vi feiret 30års dagen til ei venninne. Skikkelig koslig kveld med masse dans og latter!

Dette bilde er en forsmak på et nytt prosjekt samboer og en kompis (og jeg) driver å jobber med for tiden. Prosjektet inneholder bla. Et lokale som skal pusses opp, mye planlegging, bil og motor. Stay tuned!

Her er et lite bildedryss fra de siste månedene før jeg sier adios for denne gang :

Jeg er hjemme (fysisk i allefall)

Jupp idag er det mandag igjen og jeg er hjemme fra Tenerife. Etter jeg kom hjem har jeg allerede vært på en tur til utlandet igjen da jeg var med samboer til Tyskland for å hente en bil. På veien tilbake fra Frankfurt tok vi oss 2 netter på hotell for å se og oppleve Amsterdam. Jeg har aldri værr der før og jeg trivdes utrolig godt der. Der var skikkelig fint og jeg elsker at det alltid er liv og røre i gatene til enhver tid på døgnet. Fant masse kule butikker og det ble litt shopping den ene dagen. Videre etter Amsterdam kjørte vi opp til København, der vi også overnatta en natt og fikk sett litt i butikker før avsreise med DFDS over til Oslo. Båten kjørte fra København kl 1630 og var fremme i Oslo dagen etter kl 0930. Elsker å reise med båt da man bare kan slappe av, gå rundt å se, spise mat og kose seg. 

 

Nå er jeg hjemme igjen og har nå ligget langflat på sofaen i 5 dager med feber, snørr og hodepine. Igår var første dagen jeg kjente at formen var bra, så i dag har jeg tenkt å komme meg på trening igjen. Jeg må innrømme at jeg ikke er særlig motivert med treningen fortiden da kroppen ikke helt fungerer som jeg vil. Har i det siste opplevd at melkesyra kommer nesten med engang jeg begynner å løfte på vekter og dette er utrolig demotiverende må jeg si. Vet ikke hva dette kommer av, men i følge fysioterapeut og reumatolog så skal ikke dette ha noen sammenheng med sykdommen min (leddgikt) å gjøre. Noe jeg først trodde. Jeg får bare kjøre på å prøve videre uansett. Så får vi se om det blir noe bedre. 

Jeg har også nå begynt på diett, så på matfronten er motivasjonen på topp, jeg kan allerede se forbedringer etter kun 1uke på diett ! Utrolig hva riktig kosthold ksn gjøre med kroppen altså!

Det er mandag idag og alt jeg tenker på er at jeg vil reise bort fra dette kalde landet igjen. Jeg savner Tenerife så sinnsykt. Jeg hadde reist på dagen uten å blunke om jeg kunne. Jeg var virkelig mentalt uforbredt på å komme tilbake til denne kulden og jeg har lyst til å pakke ned alt av vinterklær en gang for alle og bare dra tilbake til varmen. Den gjorde meg så godt. Både fysisk og psykisk. Ahh la i minste snøen forsvinne nå!



 

 

Nå har jeg vært i utlandet ALENE i snart 30dager

Woho, jeg skjønner ikke hvorfor jeg var redd for dette. Jeg har nå vært 4 uker på Tenerife, helt uten kjentfolk. Noe jeg ikke trodde jeg skulle greie. Jeg er så stolt over meg selv! Jeg har brukt så mye energi på å grue meg til noe som ikke har vært noe problem i det hele tatt. Nå vet jeg at når jeg kommer hjem så kommer andre småting jeg har angst for til å være piece of cake. Nå har jeg virkelig trua på at angsten jeg har slitt så sinnsykt mye med er noe jeg faktisk kan lære meg å leve uten. Ja, såklart har jeg kjent på angsten her nede, men jeg har ikke latt den styrt noe av det jeg har gjort her. Jeg har vært med på alt jeg tidligere har sagt nei til. Dette har virkelig vært et steg i riktig retning for min del. Jeg som skulle få besøk av samboer her nede, innså at det ikke var nødvendig. I tillegg så har dagene her vært så travle at jeg hadde hatt dårlig samvittighet om han skulle kommet ned å kjeda seg pga jeg har vært opptatt hele dagene. 

Reisen nedover starta kjempe bra. Jeg møtte allerede ei dame som på samme sted som meg på Værnes (Flyplassen ved Trondheim). Vi skulle først fly ned til Gardemoen(Oslo) for å overnatte på hotell der ei natt før avreise til Tenerife. Før reisen hadde jeg opprettet en facebook gruppe hvor folk som skulle til Vintersol i samme periode som meg kunne melde seg inn. Så når vi landa på Gardermoen så møtte vi 3stk til som skulle samme sted. Vi tok buss sammen til hotellet vi skulle ligge på, og spiste middag samme på hotellet den kvelden. Dagen etter var det avreise til Tenerife og vi møtte på fler og fler som skulle samme sted. Så glad jeg slapp å reise "alene". Vi venta og passa på at alle var med før vi tok buss/skjekka inn kofferter/gikk igjennom sikkerhetskontrollen osv.  Dette var utrolig fint, da det ikke var bare meg som grudde seg til å reise alene.

Nå har 4uker snart gått og jeg føler meg absolutt ikke alene her lengre. Jeg har blitt så godt kjent med de fleste av de som er her. Vi er en gruppe på 31nordmenn her og jeg føler jeg kan prate med hver og en av de. Veldig deilig faktisk. 

Også må jeg i tillegg skryte litt av opplegget her nede på Vintersol med det samme! Det er satt opp mange gruppetreninger hver dag hvor man kan delta i hvilken som passer best for akkurat deg. Jeg fks er veldig stiv i handledd og fingre. Så jeg deltar blandt annet på en gruppe som omhandler styrke og bevegelighet av hender og fingre. Det er også forskjellige bassenggrupper, stretchinggrupper/styrkegrupper man kan delta på. Hver dag har vi en halvtime med fysioterapeut eller ergoterapeut. I denne halvtimen taes tester som omhandler bla. Kondis,smerte, balanse, styrke osv. Første uka vi var her tok man endel tester som nå skal taes på nytt igjen denne uka for å se om det har blitt noen forbedring siden sist. Man velger litt selv hva man har som mål for opoholdet og fysioterapeut/ergoterapeut hjelper meg med å nå de målene man har satt seg ved å jobbe med dette hver dag. Supert opplegg som ikke kan forklares så godt, man må være her selv for å se. Det er også forelesninger man kan delta på. Jeg fks er ganske ny i gamet, da jeg ikke har hatt diagnose så lenge og synes det er veldig intressant å kunne lære litt mer om stkdommen jeg har.

Nå skal jeg hive meg ut av senga å spise frokost. Idag er det rød dag pga karneval her nede, så idag er det senere frokost og litt færre grupper enn til vanlig så håper at sola titter frem så jeg får jobba litt med fargen også! 

Jeg har virkelig ikke lyst til å forlate dette stedet og heller ikke disse menneskene nå på søndag..






 

Nytt år, nye mål!

2017 er her og det er på tide å ta litt fatt i livet igjen. De siste månedene før jul i fjor var helt ærlig lite produktive og nå er det på tide å komme igang igjen. Jeg og samboer har bestemt oss for å fikse litt opp i leiligheten og få orden på saker og ting som står i bod osv. Blir godt å få ting litt i system. Ligger jo alltid bak i hodet og forstyrrer når det er noe som ikke er helt organisert. Iallefall er det slik hos meg. Jeg liker å ha kontroll. Liker å ha et system. Mye rot i hodet som forsvinner ved å fikse litt opp i rot i hjemmet. Tror dette er en god start på året!  

Kjøpte oss nye sofaer igår og skal kanskje kjøpe nye spisestoler idag om vi blir å velge de vi har sett oss ut. Det blir skikkelig hærlig med noe nytt i leiligheten vår siden leiligheten egentlig ikke har vært særlig i fokus da vi har reist endel og hadd andre planer og drømmer. Jeg tror at det er viktig å likevel fokusere litt mer på å ha det slik man vil ha det her og nå. Ikke drømme seg bort slik vi kanskje har gjort de siste årene. For ingenting blir gjort om man kanskje har drømmer om helt andre ting enn å bli boende der vi bor osv.

 

Som nesten alle gjør har jeg satt meg noen mål for 2017 og her er de:

1. Greie å ta 3stk bred pullups uten hjelpemidler.

2. Greie å ta 100kg i markløft.

3. Ta 100stk strikkøvelser hjemme HVER DAG.

4. Blogge minimum 1 gang i måneden

5. Være generelt mer aktiv

6. Reise mer

Hva synes dere om mine mål? Hvilke mål har dere satt dere i 2017?

Jeg har såklart tenkt på flere ting jeg skal jobbe med i dette året da. Blandt annet å være flinkere til å utfordre angsten min. Jeg skal prøve være mer positiv. Jeg skal også forsøke så godt jeg kan å være mindre tiltaksløs de dagene jeg ikke er på topp. Jeg skal fullføre planer jeg legger. Ja jeg skal generelt prøve å gjøre dette til det året hvor jeg kommer lengre enn de tidligere årene. Jeg er jo veldig sta av meg, men de siste årene har jeg på en måte ikke greid å bruke staheten min til de positive ting. Jeg har vel heller greid å bruke den på mye mer negativt. Så nå er det slutt på det. 

Jeg skal begynne i behandling mot angsten igjen nå neste uke da dette er noe jeg vil fokusere på dette nye året. Jeg skal jo også reise til Tenerife alene neste måned og jeg har sinnsykt mye bekymringer ang denne reisen da jeg tidligere har opplevd mye angst på reiser. Nå er virkelig fokuset på å få dette til å bli en bra opplevelse iforhold til angsten. Jeg gleder meg jo sykt til denne reisen i utgangspunktet og vil ikke la denne JÆVLA angsten ødelegge for meg denne gang. Unnskyld språkbruket, men det måtte til. Godt nyttår til alle dere der ute!!
 

Fra en bra dag til dødsangst

Dagene går og formen varierer fra dag til dag. En dag kan angsten være så ille at jeg gråter og ser ingen råd. Jeg har hatt flere slike dager nå før jul. En annen dag ser jeg liksom lyset i tunellen igjen, som om jeg nesten har glemt dagen før. Hvorfor kan ting være så forferdelig en dag og så bra en annen? Jeg skjønner det virkelig ikke. I forrige uke hadde jeg et nytt angstanfall. Jeg hadde som de fleste gangene jeg har skikkelige angstanfall konsumert alt for mye alkohol dagen før. Jeg var helt sikker på at kroppen holdt på å kollapse og jeg var sikker på at jeg skulle dø. Jeg hylgråt og gispet etter luft. Jeg greide ikke puste og jeg greide så vidt å snakke. Jeg var så redd. Jeg følte meg virkelig ikke trygg og jeg ville helst bli sendt til nermeste sykehus med en eneste gang. Jeg krøyp til toalettet da jeg trodde jeg skulle kaste opp for aller siste gang i mitt liv. Jeg var sikker på at det skulle komme en foss med blod ut av meg. Jeg begynte å tenke tanker om hvordan min samboer og min familie skulle takle at jeg var dø.. Jeg viste rett og slett ikke hva som kom til å skje og jeg var livredd for at livet skulle ende..

Dagene etter dette angstanfallet var veldig tunge. Jeg greide ikke fokusere på noen verdens ting og ble utrolig sliten av vonde tanker som dukket opp i hodet mitt. Jeg har tenkt at jeg nå er nødt til å søke om hjelp, ved å få henvisning til DPS igjen. Dette blir i såfall 4. gangen jeg blir henvist pga angsten. Jeg er fremdeles ikke sikker på om jeg orker dette. Utrolig slitsomt å begynne helt på nytt, med ny psykolog igjen. Jeg har vært så mange runder at jeg er virkelig lei av å fortelle alt på nytt og på nytt. Jeg kommer aldri til bunns og får jo egentlig aldri sagt hvor mye jeg FAKTISK sliter. Jeg er jo av den sorten at jeg sier alt er bra, når jeg har en bra dag. Nesten som om jeg har fortrengt at jeg lå i fosterstilling ned dødsangst dagen før. Nesten så jeg tror på det selv også. At jeg har det bra. Innerst inn vet jeg vel at dette ikke stemmer overens med virkeligheten. Sånn som idag foreksempel, idag har jeg jo det bra. Kjenner ikke på angsten i det heletatt nå. Er bare bekymret for fremtiden, slik jeg tror alle på min alder egentlig er. Det er så vanskelig å innse at man kanskje trenger hjelp, når man også har fine dager sånn som idag. Jeg har ikke bestemt meg om jeg vil inn å snakke med psykolog en gang til, fordi jeg har ikke følt at dette har vært noe til hjelp for meg tidligere. Det har vel heller vært en påkjenning. Har en legetime på nyåret, og må vel bestemme meg for om jeg nok en gang skal ta opp dette temaet på denne timen. Jeg vet ikke. Jeg får se.

Så sykt nok nå

Så sykt lei av angsten nå. Det ødelegger så mye for meg. Jeg kan liksom ikke se enden på dette her. Skal dette liksom være livet? Å måtte være bekymret. Hver eneste dag. Være redd. Jeg kan ikke fatte hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Hver eneste ting jeg tenker på, skal gjøre, gleder meg til blir ødelagt av angsten. Jeg greier ikke glede meg til noe lenger. Ikke sånn som før. Jeg kan huske at før når jeg gleda meg til noe, så var glede og lykke det eneste jeg kjente på. Nå er det absolutt ikke sånn lengre. Nå kjenner jeg på kvalme, uro, usikkerhet og engstelse i tillegg til glede og lykke. Hvorfor må det være sånn??

Jeg er virkelig lei nå. Lei av at dette er det livet mitt går ut på. Å måtte planlegge ting som jeg før gleda meg til, men som jeg nå mest har lyst til å drite i. Jeg gjør ting hver eneste dag jeg gjerne skulle tenkt meg å droppe. Jeg vet jeg må gjøre ting som før ga meg en god følelse. Jeg kommer meg vel aldri ut av dette helvete hvis ikke. Det er så tungt. Tungt å grue seg til noe man egentlig gleder seg til. Helt sykt merkelig at dette er sånn jeg lever nå. Jeg gjør kun ting jeg vet jeg må.

Jeg vet jeg må utfordre angsten. Derfor utsetter jeg meg hver eneste dag for ting, som jeg nå med denne angsten kunne spart meg sinnsykt mye energi ved å ikke gjøre.

Jeg håper virkelig en dag at jeg kan få kjenne på kroppen hvordan det er å kose seg, glede seg, være glad.. Uten at det skal ligge mange 1000 tanker bak i hodet som gjør at jeg ikke greier utnytte de gode følelsene..

MØKKLEI! Hvor lenge kan dette vare ?? Jeg greier ikke ha det sånn her for alltid! Det må virkelig ta slutt! Jeg har snart fått nok!

3 uker på medisin

Nå har jeg tatt 3 "doser" med medisin og jeg har helt ærlig vært mye kvalm.. Spesielt de første 2 dagene etter jeg har tatt medisinen. Jeg har pga kvalmen ikke hatt spesielt matlyst og jeg kan ikke huske sist gang jeg spiste så lite som jeg har gjort i denne perioden. Jeg har beveget meg ut i det ukjente og endelig turt å prøve medisinen jeg ble anbefalt å ta av raumaspesialistene. Det tok meg seriøst nesten 1,5år med grubling. Denne medisinen skal taes en gang i uka, og helst midt i uka om man fks skal drikke alkohol i helgene. Dette pga denne medisinen kan gå hardt utover fks leveren. Jeg har valgt å ta de på onsdager.  1 uke etter min første dose, ble jeg liggende med feber i 3 dager. Jeg vet ikke om dette er pga medisinene, men dette kan altså være en av bivirkingene. Når immunforsvaret "brytes ned" av medisinen er det lettere å få slike vanlige sykdommer, som fks feber, infeksjoner ol.

Jeg har hatt endel vondt i nyrene og har hatt endel angst pga dette. Jeg er veldig spent på hva blodprøvene jeg skal ta på onsdag sier. Er dette riktig medisin for meg? Kommer lever og nyre verdiene til å være bra? Her jeg nå ligger kjennes det ut som om nyrene mine ikke har det helt bra. Husker jeg hadde slike smerter sist gang når jeg hadde gått med urinveisinfeksjon alt for lenge uten å behandle med antibiotika.

Ang leddsmerter så har jeg på en måte hatt en helt annen type smerter enn det jeg pleier å ha. Jeg kjenner at noe skjer, men jeg vet ikke om smertene er værre eller bedre. Vanskelig å si. Også er det vel kanskje litt tidlig å si også? Jeg har ikke vært like mye på trening de siste ukene pga jeg ble syk, så dette kan jo også ha påvirket smertene noe.

Ang angsten min så føler jeg at jeg sliter en del med bare tanken på at medisinen til syvende og sist faktisk er cellegift... Tankene surrer rundt i hodet og jeg tenker det værste. Spessielt de gangene jeg har får smerter bak i ryggen. Da tenker jeg med engang at det er noe galt med nyrer/lever. Utrolig slitsomt å gå med disse tankene. Kanskje jeg blir vandt til å gå på medisin, eller kanskje jeg alltid blir gå å frykte at de værst tenkelige bivirkningene kommer til å ramme meg..

På arket som følger med medisinen, altså på beskrivelsen av metotreksat står det at bivirkninger om man har tatt for mye kan i værste fall være dødsfall.. JAVELL... Hvorfor måtte jeg absolutt lese dette arket da?? Nå teller jeg jo pillene jeg tar minst 10 ganger før jeg i det heletatt putter de i nærheten av munnen...

Gleder meg virkelig til onsdag, fordi da får jeg endten bekreftet eller avbekreftet at medisinen gjør lever og nyreverdiene dårligere.

Mørke minner

For noen dager siden hadde jeg en litt ekkel opplevelse. Jeg satt i bilen på vei til Sandefjord, hvor vi skulle dra for å plukke opp en bil. Jeg kjente på angsten og var veldig kvalm. Veldig urolig. Jeg var jo som vanlig når jeg opplever angst, på vei bort fra hjemmet mitt. Bort fra tryggheten. Jeg prøvde å tenke på andre ting. Jeg prøvde tenke på minner, gode minner. MEN det som skjedde var at når jeg tenkte på et godt minne, ble alt mørkt og skummelt "rundt minnet". Veldig vanskelig å forklare, men jeg prøvde å se for meg at jeg var på stranda i Spania. Jeg var på stranda og det var sol og fint vær og god stemning, men rett utenfor der jeg var, var alt mørkt. Det føltes som om alt utenfor meg var farlig og skummelt. Jeg kunne på en måte se at gatene som ligger ved stranda var svart som natta. Jeg fikk for meg at kriminelle handlinger skjedde i gatene rundt meg. Det var som om det eneste stedet det var dagtid og sol var bare rundt meg. Veldig merkelig opplevelse.

Jeg prøvde tenke på andre gode minner. Jeg tenkte på julaften. Jeg tenkte på at jeg satt i en god varm, koslig stue med tente lys. Hele familien var der og vi hygga oss og lo. Det var bare det at utenfor huset var det helt svart. Nesten som om det var kaldt, storm og midt på natta. 

Jeg prøvde tenke på flere minner, men hele tiden skjedde det samme. Som om alt rundt meg føltes veldig skummelt. Som om jeg var redd for alt utenfor meg selv. Jeg fikk på en måte et bildet i hodet på hvordan angsten "så ut". Dette var virkelig ikke noen hyggelig opplevelse. Jeg begynte å tenke på om de bildene jeg så for meg var sanne? Er det sånn at det er så mye "skummelt, mørkt, kriminelt og farlig" rundt meg? Hvordan skal jeg da greie å reise? Hvordan kan jeg leve om verden er slik jeg så den for meg? Jeg måtte rett og slett bare la være tenke mer, fordi jeg greide ikke å få annet enn "mørke minner".  Jeg følte på en måte at jeg virkelig forsto hvor skummel verden kan være. Alt kan skje. Man kan føle seg trygg og alt er bra, men rett utenfor så kan det hende at noen blir drept, eller skadet, eller hva som helst. Huff.


Noen flere enn meg som har opplevd det samme?

 

 

Nytt tiltak..

Idag hadde jeg et møte med NAV og fastlegen. Hadde time 0815 og kan rett og slett ikke huske sist gang jeg sto opp så tidlig! NAV har tydeligvis bestemt seg for en bra løsning for meg.. Jeg vet jo ikke helt hva jeg vil selv, men jeg hadde jo sett for meg på dette møtet at vi skulle finne ut om hvordan vi skulle finne ut hvor mye jeg kan jobbe med den helsa jeg har, og etterhvert finne ut hvor mange prosent jeg eventuelt blir ufør. Fastlegen min virker som forstår mine utfordringer, men NAV vil bare ha meg ut i jobb og virker ikke helt som om de skjønner hva det er jeg faktisk sliter med.. Legen prøvde å påpeke til NAV at jeg faktisk har endel utfordringer, men NAV svarte med at "Jeg kan jo fremdeles ikke skjønne hvorfor hun ikke kan finne seg en jobb hun kan stå i". Hun foreslo forskjellige jobber til meg, og jeg og legen prøvde forklare at om jeg skal jobbe kan jeg værken være for fysisk eller for inaktiv pga leddgikt. NAV mener jeg skal kunne stå i en 7-3jobb, imens jeg og fastlegen skjønner at dette kan bli utfordrende i forhold til mine angstproblemer og i forhold til leddgikta mi. Jeg prøvde å forklare dem at jeg ikke føler jeg har kontroll på angsten og at jeg ser veldig tungt på det å faktisk møte opp hver ukedag i en jobb der jeg føler press på meg.


Jeg føler jeg bare blir missforstått av NAV, da hun ikke helt skjønner hvor jeg vil.. Det skal jo sies at jeg selv ikke helt vet hvor jeg vil, men hoff jeg blir så oppgitt av at de skal komme bare komme med jobbforslag til meg uten å tenke på de utfordringene jeg faktisk har. NAV vil ha meg i behandling hos psykolog, men forstår også (litt) at dette ikke har vært noe til hjelp for meg. Jeg prøvde forklare at jeg nå har prøvd akupunktur, men at dette ble for dyrt i lengden (selv om dette er noe som faktisk har hjulpet meg). Dette "kosta" NAV bare unna, da de sikkert ikke har lyst til at jeg skal spørre om muligheter for å få dette dekt. 

Det som til syvende og sist ble "løsningen" på dette møtet, ble at jeg skal starte i et 24ukers tiltak som heter "Vilje viser vei". Dvs jeg skal være med på et opplegg som jeg må møte opp hver eneste ukedag på, i 24uker.. Dette ser jeg utrolig mørkt på.. Jeg greier ikke tanken på å være så bundet i en så lang periode, hver dag!! Dette kommer jo ikke til å gå bra(tror jeg). Jeg har vært på praksisplass der jeg selv har kunne valgt hvor ofte jeg dro på jobb, og i denne perioden var jeg max 2 dager på jobb i uka.. Hvordan i alledager skal jeg kunne greie å møte opp hver dag med all denne angsten? Det skjønner jeg ikke. Jeg håper NAV etterhvert skjønner, når jeg ikke en gang greier møte opp på dette tiltaket at de faktisk må vurdere ung ufør. Jeg vil jo liksom kunne stå i jobb. MEN jeg kjenner meg selv såppas etter snart 3 år som sykemeldt at en 100% stilling er for mye for meg. Jeg har værken kropp eller sinn til det. 


Jeg skulle ønske folk forsto meg bedre. Takk for at jeg jeg har en så forståelsesfull samboer som skjønner litt hvor jeg vil. Jeg hadde ikke greid dette uten han som støtte. Føler at NAV kun ser muligheter i typiske jobber, imens jeg og samboer ser muligheter i jobber hvor jeg kan jobbe litt hjemmefra og tjene bra nok på det. Ahh.. Vi får se fremover, hvordan ting blir.. Jeg er veldig oppgitt og lei nå kjenner jeg. Kjenner at alle forventer så mye av meg.. Jeg kjenner meg motløs når slike møter blir som de blir. Jeg er virkelig ikke klar for å møte opp 5 dager i uka på et tiltak som varer et halvt år.. 

Uka som har gått

Ukas høydepunkt:
Det er ingen tvil om hva ukas høydepunkt er, det er såklart at jeg fikk brev i postkassa hvor det sto at jeg fikk innvilget søknaden til behandlingsreisen! Dette gjorde virkelig dagene denne uka myye bedre og lettere !

Ukas irritasjonsmoment:
Det må være det at den ene bikkja vår røyter sååå sinnsykt mye nå, og det gjør at det ligger et hvitt lag med hår over hele gulvet bare en dag etter jeg har støvsugd. !! Jeg har seriøst måtte støvsuge/moppe hver dag denne uka pga røytinga hennes.. Kjenner jeg blir veldig oppgitt nå når alle klær, sengetøy og alt er fulle av hvite hår..

Ukas irritasjonsmoment nr 2:
Håret mitt... Jeg har virkelig plagdes med håret mitt denne uka.. Jeg har mistet mye hår og følt at håret har floket seg 1minutt etter jeg har ordnet det! I tillegg har ikke håret mitt ville holdt seg rett, etter å ha brukt rettetang og jeg har slitt mye med småhår som har stått alle veier og ja..You name it! Nå i går fikk jeg kjøpt kur å kuret det og nå føles det 10 ganger bedre!! Takk for gode gratisprøver på kurer fra kjæreste Pia!! ♡

Ukas matopplevelse:
Ukas beste matopplevelse denne uka må være fra fredag, hvor jeg kutta opp grønnsaker (selleri, gulrot, agurk) og lagde en sykt god (synes jeg selv) mager kesamdipp! Jeg elsker slik snacks, og jeg synes det er utrolig teit at vi sjendent orker å lage det. Det tok meg ca 10 minutter liksom!

Ukas innkjøp:
Denne uka har jeg faktisk greid å handle inn nesten ALLE julegaver!! Ja, jeg vet det ikke en gang er desember enda. MEN aah hvor godt det er å nesten være ferdig allerede! Jeg har til å med fått pakka inn alt jeg har handla,så nå kan jula bare komme snart, hahah !

Ukas treningsøkt:
Den beste økta denne uka må være yogaflowen jeg dro på for første gang alene! Det var ei skikkelig gøy økt, og jeg er så fornøyd med at jeg turde å dra alene. Jeg tror virkelig at jeg kommer til å dra på flere yogatimer fremover da yoga er noe som faktisk får meg til å slappe av, i tillegg så er det veldig gøy! Jeg kjenner at jeg virkelig trives på yogatimer da jeg kjenner på at jeg faktisk får brukt timen til å legge fra meg alt jeg har oppi hodet, og virkelig fokusere kun på meg. Digg!

Ukas serie:
Nå denne uka er vi kommet til sesong 4 av serien Merlin. Dette er jo en serie som er litt sånn barn/ungdoms serie og jeg vet egentlig ikke om jeg liker den helt Den er litt gøy, spennende og jeg blir veldig lett revet med da det skjer veldig mye hver eneste episode på denne serien.

Cellegift mot leddgikt..

Det er nå 2 dager siden jeg tok min første dose med metotreksat. Jeg kan ikke si jeg har merket så mye annet enn at jeg har hatt litt feberkropp,blitt tørr i munnen og vært litt kvalm. Dette gikk mye bedre enn forventet! Jeg kjenner jo at kroppen ikke er helt som den vanligvis er, men flere sier at dette kommer til å gå over, og at det er kun i startfasen jeg kommer til å kjenne på dette. Jeg håper dette er sant, og at ved neste blodprøve er alt som det skal være med både nyrer og lever osv. Jeg er veldig spent på om jeg kommer til å merke bedringer på leddsmertene. Nå er de fleste leddene i kroppen min ganske vonde, til tross for at jeg fikk kortisonsprøyte i de værste leddene bare for en ukes tid tilbake.

Jeg har vært såå nervøs og hatt så mye angst i forhold til å begynne på denne medisinen at jeg må nesten le litt av meg selv. Det er i allefall slik jeg føler det idag. Imorgen kan følelsen være en helt annen.

Igår fikk jeg sendt inn svarskjema til behandlingsreisen, hvor jeg har takket ja. Nå gjenstår det å se om jeg er så heldig at samboer kan være med. Jeg har jo tidligere sagt at jeg har endel angst når det kommer til det å reise. Og jeg kjenner det stikker litt inni meg når jeg tenker på at jeg muligens er nødt til å måtte dra nedover alene. Har nemlig skjekka litt rundt med flyselskap og behandlingssenteret osv, og det virker desverre som om jeg i allefall må fly alene minst den ene veien..Dette skremmer meg litt.. Får håpe vi finner en løsning slik at jeg slipper å fly begge veiene helt alene iallefall.

Igår hadde jeg treningsfri da jeg etter tidligere økter denne uka er megastøl i kroppen. Det kjennes litt bedre ut idag, og om jeg slipper å trene alene idag, så tror jeg at jeg skal hive meg i vei på en styrketrening i løpet av dagen.

Jeg har vært så glad den siste uka etter jeg fikk vite at jeg fikk innvilget søknaden til Tenerife, at jeg har så og si nesten ikke kjent på angsten. Jeg kjenner at motivasjonen holder på å komme tilbake da jeg faktisk har fått gjort en del hjemme denne uka. Jeg har nemlig i flere uker nå, ligget i senga nesten hele dager pga mangel på motivasjon. Håper på en bedre periode fremover nå, slik at jeg får trent, spist sunt, være sosial uten å måtte oppleve angst.
OG det glemte jeg nesten! Jeg har nemlig tatt buss denne uka!! Jeg har seriøst ikke tatt buss på sikkert 2år, og det er iallefall 3 år siden jeg tok buss alene. Jeg er litt stolt, samtidlig som jeg føler meg utrolig teit som føler dette er noe stort. MEN det er faktisk stort for meg, så da kan jeg vel unne meg å være litt stolt av meg selv også tenker jeg. Jeg har slitt veldig med å dra steder uten å kjøre dit selv, da jeg har følt på en trygghet ved det å faktisk kunne bare kjøre hjem om angsten har blitt for ille. Nå fremover skal jeg utfordre meg selv så mye jeg kan, de dagene jeg er i form til det. Jeg vil bli kvitt denne redslen for godt! Jeg kan ikke helt si at jeg tror på at jeg kommer til å bli helt angstfri, fordi jeg kjenner på angsten hver dag nå også selv om jeg har det bedre.. men jeg skal i allefall ha håpet oppe. Må 2017 bli et år hvor jeg faktisk kan leve litt jeg også. Etter 3 år (iallefall) hvor jeg har følt at angsten har styrt meg, håper jeg på å få kjenne litt på å kunne gjøre hva jeg vil uten å måtte tenke på angsten hele tiden. Det er lov å drømme litt, er det ikke? Jeg vet jo jeg har hatt gode perioder før, og havnet rett i kjelleren etterpå igjen. Så jeg må ta det litt som en klype salt at jeg faktisk er i bra form nå.. For jeg tror kanskje angsten sitter dypere enn det jeg vil innrømme..

Nå skal jeg begynne på ny medisin

Jeg tror det er mange som ikke skjønner hvordan det er å ha leddgikt, å kunne trene så mye som jeg gjør. Det forstår jeg utrolig godt, men nå er trening noe jeg ALDRI kommer til å gi slipp på UANSETT. Det e noe jeg trives så sykt godt med, noe jeg gleder meg til å få gjort. Trening er virkelig noe jeg verdsetter høyt. Trening motiverer meg virkelig. Hadde jeg ikke hatt den, vet jeg ikke hva jeg skulle holdt på med rett og slett. 


Ikke alle heller vet er at trening nettopp kan gjør sykdommen bedre. Ja, det er en kronisk sydom. MEN ved fysisk aktivitet kan sykdommen bli bedre. Jeg har nesten alle ganger jeg trener, mye smerter. Jeg er sta. Jeg prøver finne andre måter å gjøre en øvelse på slik at det ikke gjør så vondt. Jeg har vært syykt mye frustrert over leddsmertene jeg har hatt!! Det har ødelagt mye av min motivasjon, og ikke minst fremgang. 

Jeg hadde en veldig ille periode i fjor hvor jeg ikke greide å gå normalt, det var så vondt! Alle mulige ledd i både føtter, armer rygg osv var betente. Jeg kunne ikke skru opp korken på en brus. Jeg kunne heller ikke bøye meg ned for å ta på meg sko. Jeg slet skikkelig og gråt hver eneste dag pga smertene. Jeg måtte ha hjelp til å komme meg opp av senga. Jeg kunne ikke gå tur med hunden vår, fordi det var så vondt å bare holde i båndet hennes. Jeg måtte fryse abbonomentet mitt på 3T. Jeg tror jeg var deprimert. 

Nå kan ikke jeg fortelle så mye om selve sykdommen enn det lille jeg vet.. Fordi jeg fikk jo diagnosen for kun 1år siden. Jeg har jo hatt smerter i flere år, men pga jeg aldri hadde vært til legen med det og håpte det skulle "gå over av seg selv" ble ikke diagnosen satt før. Jeg fikk diagnosen og trodde ei stund at jeg ikke burde trene! Jeg var så redd for at jeg måtte slutte med det jeg var aller glaest i.. Fikk jo heldigvis høre det motsatte da jeg kom til fysioterapeut!


Jeg har perioder hvor jeg nesten ikke har vondt i noen ledd i det heletatt, og disse periodene er jeg så fornøyd med å kunne trene slik som jeg vil! MEN etter en bra periode, kommer nesten alltid en dårlig. 

For bare ei uke siden var jeg på sykehuset, da jeg har de siste månedene hadd sykt mye vondt i kneet og i håndleddene, måtte jeg sette kortison i disse leddene. Jeg måtte helst ikke gå på foten i 2 dager og jeg måtte avlyse treningen jeg hadde planlagt. Nok en gang.

Håper bare at nå når jeg skal begynne på metotreksat i morgen at at dette fungerer for meg. Metotreksat er en type cellegift (mye mindre dose enn de som får kreftbehandlig såklart) som skal roe ned immunforsvaret, slik at det ikke "angriper seg selv". Fordi det er jo nettopp det som skjer når man har leddgikt.

Jeg er veldig spent. Og gruer meg også veldig. Det er veldig mye man må ta hensyn til med dennne medisinen Så derfor jeg er så skeptisk. Jeg må inn gjevnlig å ta blodprøver for å følge med nyre og leveren bla. Jeg kan ikke bli gravid (noe jeg uansett ikke har planer om). Jeg må være forsiktig med alkohol. Det som også kan skje at når immunforsvaret "roes ned" er at jeg fortere kan få slike vanlige forskjølelser, urinveisinnfeksjoner osv. En bivirking er at man kan bli veldig kvalm av medisinen, så jeg må ta folsyre hver eneste dag i tillegg. 

Endelig har jeg noe å se frem til!

Jeg gikk ned i postkassa i går, uviten om at det som lå der inne skulle gjøre meg så glad! Jeg hadde nemlig fått en brev fra Oslo rikshospital, der det sto at søknaden min på behandlingsreise ble innvilget!

Endelig noe positivt som skal skje. Endelig noe jeg kan glede meg til. Har ikke fått så gode nyheter på gud vet hvor lenge. Jeg sendte nemlig inn søknad om behandlingsreise i forhold til min kroniske leddsykdom for noen måneder tilbake. Jeg hadde ingen forventninger what so ever.

Grunnen til at jeg fant ut at jeg kunne søke i utgangspunktet er fordi en kompis av familien har et hus i Spania, som jeg og familien har vært med å feriert i. I samme gata som huset ligger noe som heter Raumasol. Der fikk jeg vite at de tar imot skandinaviske folk på behandlingsreise noen uker hvert år, for å bedre livskvaliteten/behandle de som fks har leddgikt.

Jeg tenkte at dette må jo jeg også kunne søke på, så jeg søkte opp info og skrev ut søknadskjemaer på nettet. Dro til fastlegen og håpte på det beste. Fastlegen var positiv til dette og mente dette kunne være noe som passet meg utmerket. Fastlegen samlet sammen all info som måtte til for å søke og sendte avgårde søknaden.

Og i går fikk jeg svar! Et "JA"!  Det vil si at jeg skal til Tenerife i vinter, nermere bestemt 5.februar! Jeg gleder meg virkelig til å dra til et varmere sted, for å kunne fokusere kun på helsa! Skal legge fra meg alle problemer hjemme, og bare tenke på meg selv.. wow digg!


Jeg gleder meg virkelig til å lære mer om sykdommen, møte flere folk med samme utfordringer som meg.

Jeg har jo ikke vært 100% sikker på at jeg hadde leddgikt før 1år tilbake, så det er mye jeg ikke vet eller kan om denne sykdommen enda.


På denne reisen vil jeg ha nesten daglig kontakt med leger, fysioterapeuter osv. og i tillegg vil det være trening/fysisk aktivitet, (både i styrkesal, basseng og ute). Det vil også foregå undervisning i tillegg. 

Jeg kan ikke si annet enn at jeg er så glad for at jeg får denne muligheten, og at jeg virkelig trengte denne positive beskjeden nå! 

 

Hva skjedde?

I helga ble jeg invitert på vorspiel hos ei god venninne. Jeg var i godt humør på lørdag. Det er dette som er så rart. Jeg skulle bare kose meg. Jeg hadde ikke blitt invitert på sosiale sammnkomster med alkohol på sikkert et halvår. Og jeg bestemte meg for å trosse angsten å dra. Jeg storkosa meg og begynnte å bli brisen. Vi lo og sang og det var super stemning. Og det er det siste jeg husker... Jeg kom til meg selv og da satt jeg plutselig hjemme alene i gangen. Hva har skjedd? Jeg ante ikke. Jeg hadde ikke telefonen min og jeg var alene. Jeg skjønte ingenting. Jeg var jo på fest på et helt annet sted i byen? Idag er det mandag og jeg vet fortsatt ikke hva som har skjedd. Jeg har fått høre at det ble styr på festen, og noen dro til byen. Det store spørsmålet er hvordan i alle dager kom jeg meg hjem? Ble jeg kjørt? Gikk jeg? Jeg kunne ikke ha gått.. Jeg var jo langt hjemmefra. Det værste er at ingen av de jeg var med viste noe om hvor jeg hadde blitt av heller. Hva har skjedd? Hvorfor hadde jeg bare dratt fra festen uten telefonen min? Aldri opplevd noe så ekkelt før. Det hender jo ofte at det er noen svarte hull som man ikke husker når man drikker alkohol, men denne gangen er hullet så stort.. Og det er ikke likt meg å bare dra på den måten.. Kanskje minnene kommer tilbake med tiden, men alt er borte nå.

Ja jeg har såklart vært bekymra, og jeg har kjent på angsten i ettertid, men jeg har hatt det mye bedre enn forventa :) Nå skal jeg fokusere fremover og i neste uke skal jeg på et nytt møte med NAV. Denne gang skal også fastlegen min være med. Vi skal diskutere hva vi gjøre fremover. Jeg skal nemlig søke om ung ufør. Jeg vet ikke hvor mange prosent jeg kan jobbe, så det må vi også finne et svar på. Hvordan vet jeg ikke, men kanskje jeg må ut i praksis for å faktisk finne det ut. Dette er noe jeg gruer meg veldig til. Jeg har hørt fra flere som har søkt ufør, at dette kan være en lang prossess.. Jeg vil gjerne ha det unnagjort idag. Slik at jeg vet. Jeg trenger å vite noe nå. Jeg trenger å ha noe å forholde meg til. slik at jeg kommer meg videre. Jeg er lei av å gå i uvisshet og ikke ane hva jeg skal ta meg til i fremtiden. Jeg kan ikke gå rundt å ikke vite noe lengre. Det er så slitsomt.

Jeg smiler, men jeg har det ikke alltid bra

Føler presset. Føler at folk forventer ting av meg. Hvordan skal jeg greie stå opp til forventningene folk har til meg? Det går ikke. Jeg er ikke frisk. Jeg sliter. Det er ikke alltid like lett å gå rundt å smile, når jeg innerst inn har lyst til å gråte. Jeg føler meg svak, men samtidlig så vet jeg at jeg er sterk nok til å late som. Jeg føler hver dag at jeg "putter" på meg et smil om munnen, kun for å gjemme hvordan jeg egentlig har det. Det er tungt. Det er mange som ikke forstår dette. Mange tror at siden jeg smiler  og ler at jeg har det så fint. Ja såklart har jeg det fint noen dager, men til tider er smilet mitt bare satt på som et klistremerke midt i ansiktet. Jeg vil ikke gå rundt å syte og synes synd på meg selv heller. Det kommer jeg jo ingen vei med. Jeg vil at folk skal forstå at noen ganger er det de som har det værst, som smiler mest. Det er ikke sånn at vi har lyst til å bli sett på som svake. Derfor smiler vi. Jeg føler det iallefall sånn.


Føles utrolig godt å ha delt endel av mine tanker her på bloggen, nå slipper jeg forklare. Nå kan jeg bare være meg. Nå kan jeg si ifra om jeg ikke har det helt bra. Noen ganger får jeg støtte, andre ganger ikke. Det jeg har erfart er at de som ikke har slitt psykisk selv, greier ikke å forstå seg på hvordan ting kan være. De skjønner et rett og slett ikke. De synes vel at jeg er lat, at jeg burde "ta meg sammen". Det er ikke "bare" å ta seg sammen når man sliter psykisk. Noen ganger skulle jeg heller ønske at jeg hadde et brukket bein, istede for å slite med angsten. Slik at folk som ikke forstår skjønner hvorfor jeg ikke kan jobbe.. Det hadde vært så mye enklere.

Del 2 av spørsmålsrunde

Hei :-) Har sett deg på instagram og følgt deg på bloggen en stund. Forstår at du sliter med angst her på bloggen, men på instagram virker du helt motsatt, hvordan klarer du det?
-Instagrammen er hovedsakelig laget for å motivere og inspirere, imens bloggen ble laget jeg for å få ut litt tanker, og for å kanskje hjelpe andre som sliter. Så det er jo såklart det blir 2 helt forskjellige "kanaler" når temaene er så forskjellig.

Hva er yndlingsmaten din?
-Det aller BESTE jeg vet er helstekt kalkun, med bla waldorfsalat, fløtesaus og fløtegratinerte poteter til tilbehør.

Har du prøvd narkotika?
-For lenge siden.

Hvor ofte drikker du?
-Et par ganger i måneden ca.

Hva drikker du på fest?
-Jeg er mest glad i sure/søte vodkadrinker.

Visste du at pitbull er ulovlig?
-Ja jeg vet at pitbull ble forbudt i Norge fom. 1991

Når du og kjæresten din skal ha en romantisk kveld, hva gjør dere?
- God mat & Netflix n'chill

Hvor ofte trener du?
-Alt i fra 2-5 dager i uka prøver jeg å få til :)


Hvor ser du deg selv om 10 år?
-Veldig vanskelig å svare på pga jeg har de helsemessige utfordringene jeg har. Det er liksom litt av det jeg sliter med å finne ut av. Vet jo ikke om jeg jobber/ikke jobber osv.


Hva er ditt største ønske i livet?
-Å kunne leve et godt liv tross de helsemessige utfordringene jeg har.

Har du godt forhold til foreldrene dine?
-Ja det har jeg jeg. Spessielt til mamma!

Hvordan er økonomien din når du ikke jobber? Hvordan får du råd til bolig, bil, treningssenter, to hunder og å reise så mye som du gjør?
- Økonomien er så som så. Vi som er syke har jo også rettigheter. Er jo ikke alt av det du ramser opp her jeg har/eier heller.

Del 1 av spørsmålsrunde

Her kommer del 1 av spørsmålsrunden. Grunnen til at jeg deler det opp er rett og slett fordi jeg ikke har hatt tid til å svare på alle spørsmålene  enda. Resten kommer i morgen, mandag 7.nov :)

Hvor lenge har du hatt angst og hva gjør den værre og hva forværrer den?
- Jeg har vel slitt med angsten siden ca 2012


Når har du IKKE angst og når har du det garantert?
-Det er veldig vanskelig å svare på, da jeg noen dager opplever angst i hver minste situasjon, men andre dager er det nesten ingenting som trigger den. Så det er vel aldri at jeg har den garantert. Jeg kan jo nevne at jeg ofte har angst iforhold til resturrantbesøk, reiser, lege/psykologtimer og iforhold til å generellt forlate hjemmet uten min egen bil, men noen ganger går dette også bra uten at jeg nødvendigvis får veldig angst.  Heldigvis har jeg noen gode dager også!


Går du på medisiner for angst eller skal du bli kvitt den på egen hånd?
-Jeg går ikke på medisiner for angst, da jeg på en måte er imot å bruke medisin mot noe man KAN greie å bli kvitt/bli bedre av på egen hånd.  Jeg skriver KAN fordi i noen tilfeller er det ikke sikkert man kan greie det selv heller. Jeg har også som jeg har skrevet i et tidligere innlegg endel angst iforhold til det å ta medisiner og vil gjerne være så "klar" i hodet og kropp som mulig. 

Har du vurdert traume terapi? Siden du har tydligvis dødsangst og det krever en omfattende behandling
-Nei det har jeg ikke, grunnen til dette er at jeg ikke egentlig engang vet hva det er eller hva det går ut på. Og i tillegg jeg føler at jeg ikke har fått snakket om det jeg sliter mest med, med værken psykolog eller lege. Har hatt veldig store problemer med å ta opp vanskelige ting. Jeg er nok den som sier at ting er bra, når det egentlig ikke er det.


Hvorfor begynner du ikke på medisiner når du vet at det har en positiv virkning?
- Man kan jo egentlig ikke vite om medisin har en positiv virkning. Hos noen funker det, hos andre kan til og med angsten bli værre. Ikke nødvendigvis imens man går på medisiner, men noen opplever å bli værre av angst etter man slutter på medisinen. 

Hva er planene dine fremover?
-Jeg har ingen spesifikke planer egentlig. Jeg har mye jeg skal finne ut ang helsa fremover da. Både vedr leddgikt, angst, prolaps, eksem. Har gjevnt over mye møter, timer her og der til både psykolog,lege, NAV og spesialister.  Så planen er vel at jeg skal komme meg igjennom dette i første omgang :) Skal også vurderes om jeg skal jobbe, hvor mye jeg evnt skal jobbe osv etterhvert også :)


Hvilke planer/mål har du for fremtiden?
- Mitt mål for fremtiden er vel at jeg skal kunne leve et godt liv til tross for helsemessige utfordringer :) Jeg har lyst til å reise mye fks.


Hva er dine topp treningstips?
- Tren styrke!! Det er for det første kjempe gøy (synes jeg) Og for det andre er det den mest effektive måten å trene på om du vil se resultater! Jo mer muskelmasse du har jo bedre forbrenning.

I tillegg vil jeg si at vekta di teller ingenting! Det som har noe å si er hvor mye muskelmasse du har i forhold til fett du har på kroppen, ikke hvor mye du veier :)  Viktigste er jo at man trener på en måte man selv liker og at man faktisk får seg over dørstokken!

Og hva motiverer deg til å trene?
- Det er mye som motiverer meg til å trene. Først og fremt er det at helsa blir bedre av å trene. I tillegg blir jeg veldig motivert av å se andre godt trente! Blir også veldig fort motivert om jeg ser bare litt fremgang på meg selv :) 

Spør meg om hva som helst

Spørsmålsrunde.

Jeg kjører nå igang en spørsmålsrunde,
hvor dere lesere kan stille meg alle slags spørsmål dere måtte ønske! Skriv spørsmål i kommentarfeltet og jeg svarer på alle spørsmål og poster svarene på søndagskveld :)

Jeg trenger motivasjon!

Jeg er så umotivert for tiden. Det ble iallefall ikke bedre når det begynte å snø her i Trondheim idag. Er jeg den eneste her som virkelig hater snøen? Føler det kun er noen få måneder siden snøen forsvant.. Nå går vi liksom inn i mørkere tider med kos, pledd, kakao og stearinlys.. Huff, blir rett og slett så deprimert v denne tiden av året. Som om ikke det er tungt nok å komme seg ut av senga og leiligheten frs før. Jeg har rett og slett kun vært inne å tenkt på den hærsens snøen i hele dag. Nekter å gå ut før jeg må. Har drevet å søkt på turer til Hawaii, Miami, Bora Bora, Thailand og Maldivene idag. Håper virkelig det blir en tur snart. Jeg greier ikke være hjemme i dette landet hele denne triste vinteren! Skulle ønske det kun var snø fra lillejulaften og til 1.januar. Det hadd holdt i massevis. Jeg vil ha sommer og sol..


I flere uker har jeg nå ikke greid å motivere meg selv til å værken stå opp, trene, spise bra, rydde hjemme eller noen verdens ting. Jeg har hatt en tung periode når det gjelder motivasjon. Jeg vet jeg MÅ komme igang med rutiner igjen snart, hvis ikke blir jeg gal. Jeg kan ikke bare ligge inne å gjøre ikkeno lengre. Jeg kjenner på det at nå er det ikke noe å glede seg til om dagene. Alle jeg kjenner er opptatt på dagtid og slitne når kvelden kommer. Jeg derimot har først energi når kvelden kommer, men jeg liker fks ikke trene på kveldstid. Spesielt ikke i styrkesal når det er så sykt mange folk Jeg håper folk blir slappere med trening nå som det nærmer seg jul. Det er det beste som finnes, å dra å trene styrke på et nesten tomt treningsstudio! Da trives jeg. Noen som kan gi bort litt motivasjon  til meg kanskje? Jeg tar gjerne litt om du har mye til overs.


AH greier bare ikke fokusere på annet enn at jeg nå burde komme igang igjen, men ting er så tungt. Jeg vet jeg får mer energi av å trene, og jeg har jo faktisk skjekket inn på 3T ca 15 ganger iløpet av oktober. Trodde virkelig det var bare 5 dager ellerno jeg hadde vært der jeg. Føles ikke som om jeg kommer noen vei. Jeg har bestemt meg for at jeg skal melde meg som kunde hos coaching etter jul, da kanskje jeg får litt kickstart på det nye året. Jeg trenger virkelig en kickstart nå..

Er det kanskje noen av dere som leser bloggen min som har lyst til å begynne coashing sammen med meg?(Det foregår over nettet, så det spiller ingen rolle hvor du bor) Det hadde vært stas å være 2stk isteden for 1. Det blir jeg motivert av! Jeg har virkelig lyst til å toppe formen neste år, ta et steg videre. Jeg har alltid liksom gitt meg når jeg kommer til et viss punkt, men neste år har jeg bestemt meg for at jeg skal fortsette etter jeg har nådd dette punktet  Jeg skal ikke gi meg.

Redd for å ikke kunne leve

Ja, det er vel det som ligger bak angsten min. Jeg er rett og slett redd for å dø. Det å gå rundt å være redd for at jeg skal dø til en hver tid er utrolig tungt. Jeg vet liksom ikke hvorfor jeg er redd for å dø, men jeg antar at jeg er vel veldig glad i å leve. Det som gjør det hele så utrolig vanskelig er at tankene og redselen for å dø er så stor at jeg ikke får til å leve. Jeg tenker så mye på at jeg ikke vil dø, at det rett og slett ødelegger det livet jeg er så glad i. Mange dager kan føles så utrolig tunge pga denne redselen at det noen ganger ikke føles værdt det å leve. Hvorfor skal jeg gå rundt å være så redd? Jeg aner liksom ikke. Denne angsten for å dø kan komme flere ganger om dagen, uansett hvilken situasjon jeg er i. Jeg kan bli redd når jeg er hjemme, redd for at noe skal skje meg når jeg er alene. Slik at jeg ikke lengre får være med de personene jeg er så glad i, får oppleve de drømmene jeg har her i livet. Jeg kan være redd når jeg er med familien, venner. Når jeg er på reiser, trening, butikken eller på restaurant. Angsten kommer liksom når som helst og hvor som helst. Det er så rart. At det at jeg er så glad i å leve, skal på en måte ødelegge livet.. 


Jeg er så lei av at angsten styrer livet mitt. Jeg vil at jeg skal kunne leve et liv uten redsler hver eneste dag. Skulle ønske jeg iallefall kunne få noen måneder uten å engang kjenne på angst! Ah for et helt annet liv jeg hadde levd disse månedene da, det vet jeg. Jeg vet at angsten ødelegger så mye for meg. Jeg vil så gjerne kunne bestemme selv, gjøre hva jeg har lyst til. Uten å måtte vurdere hver eneste situasjon, pga redselen for angst.. Jeg vil at jeg skal kunne leve. Være den jeg egentlig er. Uten frykt. Jeg skulle ønske jeg bare kunne si at "nok er nok, nå skal jeg ikke ha mer angst". Det hadde vært digg det !! 

Metoder jeg bruker mot angst

Jeg er ikke tom for ting å skrive om det er ikke det, men jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne rett og slett. Jeg har liksom så mye jeg skulle skrevet om at det neste blir litt for mye. Idag tenkte å skrive litt om metodene jeg både har lært, og som jeg selv bruker når jeg kjenner på angsten.

Jeg tror det er mange som ikke riktig vet hva man skal gjøre om man kommer i en situasjon der angsten kommer. Jeg vet at noen metoder funker på noen situasjoner, andre ikke. Jeg pleier som regel prøve så mange som mulig om angsten blir skikkelig ille. Hva med å prøve noen av disse metodene neste gang du kjenner på angsten?

Her er noen metoder jeg bruker/kan, som kan hjelpe deg om du opplever angst.

1.Tenke på noe helt annet. Tenk på noe du gleder deg til. Kanskje du skal på ferie til sommeren? Tenk på hva du skal gjøre på denne ferien, hvem du skal dra med. Tenk på hva du skal spise til middag idag, eller hva som helst. Ved å tenke på noe helt annet kan angsten rett og slett bli glemt.

2.Hold på med hendene dine. Maser hendene dine eller flytt tommelen frem og tilbake mellom de andre fingrene. Du kan også fks skrive/tegne eller andre ting også. Det spørs jo veldig på hvilken situasjon du er i. Jeg har nemlig hørt at når man holder på med hendene, bruker man 60% av hjernekapasiteten. Det vil si at det er ikke mye igjen til å bruke på angsten.

3.Om du sitter, lag et mønster med rumpa eller føttene. (Høres veeldig rart ut dette), men det har faktisk fungert for meg flere ganger. Det du skal gjøre her er å på en måte "velte deg" mot forskjellige sider med rumpa, lag deg et mønster. Et eksempel er len deg mot høyre frem, venstre frem, høyre bak, venstre bak, derretter gjentar du mønsteret ved å fortsette på høyre frem osv. Dette kan også gjøres kun med føttene. Da tråkker du ned mot høyre tåballen først, så venstre tåball, derretter høyre side av hæl også venstre side av hæl. Det som er viktig her er at mønsteret du lager deg ikke er for enkelt, det må være såppas komplisert at du faktisk ikke greier å konsentrere deg om andre ting. 

4.Hør på musikk. Hos noen kan det å høre på musikk funke veldig bra, om du sitter fks på bussen og kjenner på angst. Dra frem headsettet ditt og hør på musikk du liker. Få vekk fokuset fra angsten.

5.Se en film. Dette er jo ikke noe man kan gjøre hvor som helst, men om du fks har lastet ned en film eller en filmsnutt på mobilen, kan du jo for såvidt sette deg å se dette (nesten) hvor og når som helst. I situasjoner hvor man fks er ute blandt folk eller må være tilgjengelig ville jeg jo helst prøvd noen av de andre metodene. Jeg får bla angst når jeg er på resturrant, og da passer det seg jo ikke at jeg værken setter meg å ser en film eller hører på musikk, så da utgår disse metodene. De metodene passer seg best om man fks har angst hjemme, på buss eller på et sted hvor man sitter å venter på noe.

6.Pust. Dette er jo en ting man alltid bør huske på, men det hender seg at når man har angst at man faktisk glemmer dette innimellom. Prøv å fokuser på pusten din. Pust dypt inn og ut et par ganger. Dette kan være nok til at angsten slipper.

7.Trening. For meg er dette noe av det beste jeg gjør. Jeg bruker treningen til å forhindre stress og unødvendige tanker. Når man trener bruker man hele kroppen, og man bør helst være ganske fokusert på hva man holder på med. Om man trener ofte vil jeg påstå at man får en bedre psyke, samtidlig som det såklart hjelper på den fysiske biten med det samme. To fluer i en smekk her altså! Kjenner du på en indre uro en dag. Så dra å tren, utfordre kroppen. Få fokuset vekk fra uroen/angsten.

 

Det er såklart flere metoder man kan bruke, men disse er de metodene JEG personlig har brukt en del og sannsynligvis kommer til å bruke en hel masse i fremtiden også. Disse metodene er noe som funker for meg, som regel. Dette er metoder som ikke bare kan funke på angst, men også stress og uro generellt. Prøv du også da vel? Tilbakemeldinger vil jeg også gjerne ha!! :)

"Det må være så godt å ha fri hver dag"

"Du er så heldig du, du som har fri hver dag". "Det må være så godt å ha all verdens tid til å gjøre hva enn du måtte ønske". "Du må ha det så godt du som ikke jobber/går skole".....

Det å gå hjemme har ikke bare fordeler slik folk flest tror. Det å gå hjemme dag inn og dag ut kan være veldig slitsomt. Ikke fysisk, men psykisk. Jeg føler alle tenker at jeg "har jo ferie" så jeg bør jo være fornøyd. Det stemmer nok ikke i det heletatt. Nå når jeg er hjemme hele dagene, så er det veldig vanskelig å finne motivasjon til de minste ting. Hvorfor skal jeg stå opp av senga når jeg ikke skal gjøre noe uansett? Hvorfor skal jeg rydde hjemme, når jeg har all verdens tid senere? Noen dager ser jeg liksom ikke noen grunn til å gjøre noe. Jeg har vært veldig fortvilt over det å faktisk ikke ha noe å se frem til. Har ofte syntes dager er meningsløse. Jeg gleder meg liksom ikke til å kunne ligge lenge i senga, slik mange gjør. Jeg gleder meg sjeldent til helg, jeg har jo fri hver dag. Jeg gleder meg generelt til veldig lite. Tror ikke alle tenker at det å glede seg til slike små ting i hverdagen gjør livet litt mer meningsfullt på en måte. Jeg har ofte perioder der jeg føler at dagene, ukene, måndene bare flyr avgårde og jeg har ikke fått gjort/opplevd en dritt. Jeg føler på en måte at livet mitt er bortkastet i disse periodene.


Det som også tærer mye på meg er ofte at jeg er alene. Jeg har vel sagt så mye nei til venner og bekjente opp igjennom, at de ikke lengre gidder spørre meg mer på en måte. Dette er veldig trist og noe jeg kan bli litt emosjonell av å tenke på. Jeg har sjelden noe å gjøre i helgene lengre, da folk aldri spør meg om jeg skal være med på ting. Jeg sier jo bare nei uansett.. Hvis jeg en sjelden gang blir spurt om å være med på noe, så blir jeg veldig glad. Selv om jeg ikke kan eller formen ikke er på topp, så løfter det dagen min mye å bare bli spurt. Jeg tror vi alle er litt for dårlige til å spørre om å finne på noe med noen, som kanskje ofte sier nei. Bare det å spørre, kan gjøre en person veldig glad. Jeg personlig har hatt mange tunge stunder pga dette å ikke ha noen å være med. Jeg tenker ofte at jeg er ensom, og at jeg på en måte ikke "har noen" lengre. Jeg har på en måte vært "utenfor" så lenge nå, at det er vanskelig å bygge seg et sosialt nettverk. Nesten alle de jeg kjenner, har jeg jo blitt kjent med via skole eller jobb. Nå går jeg værken skole eller jobber, så jeg møter jo liksom ikke på folk å bli kjent med heller. Nå de siste årene har jeg egentlig kun blitt kjent med venner via min samboer, og det er jo selvfølgelig kjempeglad for å hatt mulighet til! MEN jeg har liksom ikke "mine egne" venner. Nå lyver jeg litt, for jeg har jo et par venner. Det er bare det at når man ikke har flere enn de få jeg har, så er det ofte at de jeg har er opptatte samtidlig.

Jeg er jo selv kanskje ikke den beste til å spørre om å finne på noe med noen, dette er noe jeg skulle ønske jeg var bedre på. Jeg må vel trå utenfor komfortsonen, om jeg skal komme i kontakt med både nye og gamle venner igjen. Lykke til, til meg selv.

 

Trening og leddgikt

Som dere som kjenner meg, følger meg på instagram/snap osv vet jo dere at jeg har stor interesse for trening. Jeg ble bitt av basillen da jeg meldte meg inn i Kaliber gym i Trondheim for 4(?) år siden. Jeg var ikke fornøyd med kroppen min og dette skulle jeg gjøre noe med. Det som nå har blitt utfordningen med dette er at jeg har leddgikt. Det vil si at jeg har mye smerter/hevelser/betennelser i ledd. Jeg sliter mest med knær, anklene, håndledd og fingre. Det jeg synes er så gøy med treningen, er det å kunne øke på vektene å se at man greier å løfte tyngre og tyngre for hver gang man trener. Det var perioder hvor jeg greide ta knebøy hver dag uten problemer, men nå har det vært lenge siden jeg hadde en "god" periode. Det vil si at jeg nå fks ikke kan ta like tungt og ofte knebøy som jeg ønsker. Dette er utrooolig umotiverende! Jeg vet jo at det finnes fitnessutøvere som også har leddgikt, så det er jo mulig å få den kroppen man ønsker uansett.


MEN det som er problemet mitt, er jo at jeg blir umotivert av å ikke kunne trene slik som JEG ønsker. Jeg vil jo øke på vektene! Jeg liker spessielt knebøy utrolig godt og blir skikkelig fornøyd når jeg greier å løfte tyngre enn jeg noensinne har gjort i akkurat den øvelsen. Jeg er kjempe fornøyd når jeg har greid å slå min egen rekord! Nå har jeg ikke kunnet løfte så tungt på iallefall et halvår.. Dette sliter på tålmodigheten min. Jeg er alt for utålmodig når det gjelder trening og liker å få max utbytte av hver eneste økt. Jeg blir veldig umotivert og har hatt mange pauser i fra trening i de periodene hvor leddgikta er på sitt værste. Jeg pleier som regel trene mye mer overkropp når knærne mine ikke hører etter meg, men etterhvert kjenner jeg også på betennelser i håndledd, rygg og fingre så jeg greier heller ikke få max utbytte av overkropps-dager lengre heller. I en periode greide jeg knapt komme meg ut av senga pga leddgikta og jeg måtte fryse abbonomentet mitt på mitt nåværende treningssenter 3T.. Dette var en utrolig kjip periode, da jeg savnet treningen hver eneste dag. Tror det kommer et innlegg om denne perioden senere :)

Er det kanskje noen av dere som leser bloggen min som kjenner seg igjen? Eller har tips til hva jeg skal gjøre for å holde motivasjonen oppe i slike perioder hvor nesten ingenting funker som det skal? Jeg blir veldig glad for alle råd jeg kan få! Jeg vet jo at om jeg begynner på medisin så kan dette hjelpe meg mye, men hva om jeg ikke responderer på disse medisinene? Da må jeg vite hva jeg skal gjøre i disse tunge periodene, for jeg vil ikke gi opp.

Jeg har faktisk et tips som jeg skal komme med til dere. Og det er at hvis du har stive ledd i fingrene, så kan fks markløft, roing, chins være vanskelig pga man greier ikke holde på "grepet" så lenge, og da vil jeg anbefale slike "drareimer" slik at man slipper å fokusere så mye på å i det hele tatt holde fast i stanga. Med disse surret rundt stanga du enten skal løfte eller holde deg opp i, så er det enkelere å faktisk fokusere på selve øvelsen du skal gjøre! 

Ha en super treningsdag alle sammen !

Jeg har ikke trua på meg selv

Både før og nå etter jeg ble sykemeldt har jeg alltid egentlig slitt med å ikke ha trua på meg selv. Jeg får ofte høre "Du er jo så flink med trening" for eksempel, men jeg tror liksom ikke på folk når folk skryter av meg. Hver gang når noen sier slike ting tenker jeg alltid "Jeg er jo ikke noe flink, jeg kunne vært mye bedre, det er mange som er mye bedre enn meg". Hvorfor er det alltid sånn? Jeg vet ikke, men sånn er det. Jeg fikk ofte skryt på jobb for at jobben jeg gjorde var bra, men jeg trodde aldri på de som sa det til meg. Dette plager meg. Hvorfor kan jeg ikke bare tro på det folk sier til meg? Hvorfor må jeg alltid tenke at jeg ikke er god nok? Jeg vedder på at det er flere enn bare meg som har det slik som jeg. Det å ikke tro man er god nok til noe, er jeg nok ikke alene om. 

Det aller værste med å ikke ha trua på seg selv er jo at jeg aldri på en måte får vist hvor "god" jeg er på noe heller. Fordi jeg tør jo aldri prøve. Jeg fikk ofte spørsmål om å hjelpe folk med bilrelaterte ting, når jeg var lærling som biloppretter. MEN jeg unnskyldet meg nesten alltid med et eller annet. Jeg sa ofte at jeg ikke hadde tid til å hjelpe. Dette var jo aldri egentlig sannheten. Problemet var at jeg trodde ikke jeg kunne hjelpe de. Jeg viste vel egentlig at jeg kunne, men jeg var så redd for å faile, og skuffe noen og dermed sa jeg alltid nei. 


Etter jeg ble sykemeldt har ting vært veldig tungt til tider og jeg har veldig ofte følt på det at jeg ikke er godt for noe. Jeg har ikke alltid vært en god venn. Jeg har ikke alltid vært en god datter/søster. Jeg har heller ikke alltid vært en god kjæreste. Jeg føler jeg alltid svikter noen. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler det sånn, men jeg tror det er fordi jeg kanskje ikke er like flink til å fks svare på tlf/sms, eller ta kontakt generelt når jeg har dårlige dager. Jeg vet jeg kunne vært bedre på mye i forhold til både venner, familie, hundene mine og kjæresten min. Det føles tungt at jeg ikke kan gi like mye av meg selv,som man ønsker. Ofte pga at jeg har dager der jeg har null energi eller sliter med angsten.

Det værste av alt med angsten er at jeg har så mye jeg "vet" jeg er flink til, men som jeg aldri i verden hadde turt å gå noe videre med. Fks har jeg hørt at jeg er god til å synge, lage mat, motivere andre osv. MEN jeg hadde aldri i verden turt å begynne jobbe med noe innen noen av disse tingene. Kun fordi jeg er alt for redd. Det er veldig mange yrker jeg kjenner at "DET kunne jeg passet godt som, men det går ikke nå når jeg har slik angst". Jeg føler at jeg har så mye mer å gi. Jeg irriterer meg på daglig basis at redsel og angst ødelegger på en måte den jeg er. Jeg føler jeg er en helt annen person nå, enn hva jeg "kunne" vært om det ikke hadde vært for den J**** angsten. Dette er det som plager meg mest.


Det å trampe utenfor sin komfortsone når man er frisk er en ting, men det å gjøre det når man sliter så mye med selvtillit, angst og trua på seg selv som jeg gjør..Det gjør det hele noe mer utfordrende. Det er så mye jeg ikke tørr å være med på/gjøre nå, bare i hverdagen. Jeg greier liksom å se for meg selv i mange yrker/situasjoner, men på grunn av angsten legger jeg det bare i fra meg på en måte. Før følte jeg at ikke noe kunne stoppe meg, jeg var ikke redd for noe. Jeg kunne være med på alt. Dro helt til Thailand med kun venner og kjæreste, uten å være det minste bekymret (nesten). Dette skremmer meg så mye nå. Det å være med på spontane ting er jeg ikke lengre så god til. Jeg liker at ting planlegges og tilrettelegges slik at jeg føler at jeg har kontroll på ting. Jeg må vite om jeg "kommer meg unna". Sykt slitsomt og irriterende. Både for meg og spessielt de jeg skal eventuelt finne på noe med..

 

 

 

Så sykt godt å være ærlig

Ja, jeg har løyet såååå mye mer enn jeg greier å telle de siste årene. Og jeg som hater å lyve. Jeg har løyet om å være opptatt til venner. Kommet med 10.000 unnskyldinger for at jeg ikke kunne deltatt på forskjellige ting. Det som føler så godt nå, er at etter jeg turte legge ut på facebook om bloggen min, er at jeg kan være ærlig. Jeg kan si at jeg er i dårlig form en dag, til de jeg før kom med unnskyldinger til. Jeg trenger ikke lengre skjule med oppfinnsomme gjøremål, hvorfor jeg ikke blir med å tar en kaffe i byen lengre. Sorry til alle jeg har løyet for! Jeg har jo såklart ikke ment å være slem, men jeg har rett og slett ikke turt å være ærlig om hvordan ting faktisk er. Sorrynotsorry. 


 

 

Å være syk, men ha angst for medisiner

Jada du leste riktig. Jeg sliter skikkelig med å ikke bli redd om jeg tar en tablett. Nesten uansett hva det er. Har alltid vært veldig redd for leger, sprøyter, sykehus osv. men etter jeg begynnte slite med angsten, så har jeg vært redd for å få i meg noe som helst som gjør at kroppen reagerer.Jeg føler ikke jeg har kontroll på en måte.

Jeg har vel egentlig alltid vært skeptisk til å "putte" noe i kroppen, som fks ska forhindre smerter, angst, depresjon, søvnproblemer osv. Grunnen vet jeg egentlig ikke, men har vel blitt opplært at man ikke bare skal ta en tablett hvis noe gjor vondt. Da skal det være veldig nødvendig. Jeg mener vel at man skal vite hva som er årsaken til denne smerten før man i det heletatt vurderer å ta noe imot det. 


Etter jeg begynte slite med angst har denne redselen for at noe skjer med kroppen om jeg tar medisiner forsterket seg kraftig. Jeg har opplevd å tatt smertestillende for å så i ettertid blitt så engstelig at jeg har prøvd å kaste opp for å "kvitte" meg med den pillen/pillene jeg har tatt. Dette har skjedd opptil flere ganger.

Jeg fikk fks skrevet ut sterke smertestillende når jeg slet som værst med ryggsmerter og isjiassmerter(iling,dovning, nedover ene foten pga nerve i klem) Jeg følte at av disse pillene "dopet" meg ned , og dette taklet jeg ikke særlig godt. Pillene det er snakk om er paragen forte. En kveld jeg hadde tatt 2 av disse smertestillende tablettene. Som jeg tok for at jeg skulle få sove uten å ha sinnsyke smerter i rygg og føtter. Gikk det ikke som planlagt.

Jeg kjente på kroppen at noe skjedde, og jeg ble som vanlig veldig veldig redd. Jeg prøvde å slappe av, men det gikk ikke..Jeg gråt og gråt for jeg var så redd. Jeg prøvde å kaste opp flere ganger uten å lykkes. Jeg ville ha disse pillene ut av kroppen. Jeg prøvde å legge meg til å sove sikkert 10 ganger, men greide rett og slett ikke. Jeg måtte på en måte opp å gå, jeg gikk rundt omkring i leilighetet i timesvis. Etter hele natten hadde gått og det var nå var begynt å bli morgen, satt jeg på tvn og så på et program som va noenlunde spennende.(egentlig ikke), og jeg fikk endelig roet meg såppas ned at jeg fikk sove.Heldigvis. Dette var imens vi var i utlandet i tillegg og jeg tror det var det at jeg ikke føler med like trygg i et annet land, som jeg gjør hjemme som gjorde at jeg fikk sånn angst.


En annen ting er at jeg opplever det veldig unaturlig å fks drikke kaffe eller drikker som inneholder koffein.

En gang da jeg drakk en energidrikk, (som jeg ikke viste at inneholdt koffein før etterpå) kjente jeg plutselig at hele kroppen begynte å skjelve, og det gjorde meg fryktelig nervøs.Jeg trodde at noe alvorlig skulle skje, for jeg ante jo ikke hvorfor jeg skalv sånn. Jeg kjente det begynte å knyte seg i brystet, som om jeg ikke fikk til å puste. Jeg var akkurat da på et arrangement der det var ganske mye folk og jeg greide såvidt å la være å begynne å gråte fordi jeg var så redd. Jeg fant ut at jeg måtte skjekke hva som var i den energidrikken jeg hadde drukket, da jeg måtte finne en forklaring på hvorfor hele kroppen skalv som den gjorde. Det var da jeg så på boksen at jada, det var koffein. Det var dette som gjorde at jeg skalv sånn måtte jeg si til meg selv. Jeg måtte prøve å overbevise meg selv om at dette var ikke farlig, jeg kunne ikke dø av å få i meg koffein. "Alle drikker jo disse drikkene, alle drikker kaffe" . Fikk etter en god stund overbevist meg selv om at dette ikke var farlig og jeg kom tilbake til meg selv igjen.

Jeg er nå til dags dato veldig skeptisk på medisiner. Jeg har en medisin stående i skapet som jeg tok ut for ca 1år siden, som jeg enda ikke har turt og begynne å ta. Dette er en medisin jeg skulle begynne å ta pga leddgikten. Jeg har vært på 3 timer hos revmatisk avdeling på St.olav for å få vite mer om medisinen og grunnen til hvorfor jeg må ta den, hva som er bivirkingene osv. Får jo alltid samme svarene, og de sier det er den midleste formen for medisin som har hatt stor virkning på andre. De sier også hver gang at jeg burde begynne med den så kjapt som mulig pga de forhindrer at leddene mine skal bli mer ødelagt av leddgikten, men jeg er så sykt skeptisk.. Det som skremmer meg med denne medisinen spessielt er at man gjevnlig må gå på blodprøver når man tar den, da den kan gi skade på nyrer og lever.

.

Er det noen her som kanskje går på denne medisinen og som kan berolige meg? Noen som har erfaringer å dele rundt medisinen som heter "metotreksat"? Jeg vil gjerne høre alle erfaringer :)

Denne nye fraværsgrensa..

Neida, jeg har ikke akkurat vurdert på det sterkeste å begynne på skole igjen. Såklart har jeg også hatt tanker om dette, da jeg i ettertid av skolegang fant ut at jeg ikke kunne stå i det yrket jeg utdannet meg i pga helsemessige utfordringer.

MEN nå når denne fraværsgrensa kom, vet jeg jo at dette blir umulig for meg å fullføre, da jeg ikke har sjangs til å ha så lite fravær med min helse. Hva med alle de andre her i Norge som har falt ut av skole/utdanning og kanskje har tenkt at de har lyst til å prøve noe nytt? Gå et nytt år på skole, en annen linje. Det er jo ikke bare meg her i landet som sliter med helsa, det vet jo jeg også. Får liksom ikke vi en sjangs til å prøve å utdanne oss som noe annet vi da? Ja vi kan jo såklart få sykemelding fra legen i hytt og pine, men jeg vet med meg selv at når jeg har slitt på det værste så har jeg ikke en gang greid å dra til legen jeg. Har heller ikke greid å ringt legen. Tipper det er flere som har hatt det sånn. Det er vel ikke bare meg? Kjenner jeg virkelig blir dypt frustrert over måten problemer med fravær på skolen blir "løst" på. Må vel gå ant å finne noen andre måter enn dette!?

 

JA jeg skjønner jo at denne ordningen funker for de aller fleste, og at det blir mye mindre fravær på skolen av denne regelen. Det sier seg jo selv at de som til vanlig kanskje sovner av, eller er bare rett og slett litt "sløve", kommer seg opp og kommer seg på skolen nå. Så jeg sier ikke at denne fraværsgrensa bare er negativt. 

 

EDIT. Har nå i ettertid av at jeg la ut dette innlegget fått vite at jeg har missforstått littegranne i forhold til denne fraværsgrensa og det har seg sånn, at om man er kronisk syk(slik som jeg er) Trenger jeg kun å ha en sykemelding fra fastlege som jeg leverer til skolen. Så jeg trenger altså bare ha ny sykemelding hvis det er noe annet jeg er borte for. Fks influensa osv. Så dette er jo veldig gode nyheter for meg! Jeg er bare fortsatt litt nysgjerrig på hvordan de løser dette? Er man borte fra skolen en dag pga disse kroniske sykdommene, må man da gi beskjed for hver dag man er borte, om hvorfor man er borte eller hvordan fungerer dette egentlig? Noen som vet?



Akkurat  nå sitter jeg ser igjennom gamle bilder og jeg må innrømme at når jeg sitter her å ser på bilder tatt av prosjekter jeg drev på med på jobb, får jeg en skrekkblandet fryd. Jeg føler meg jo stolt over å ha gjort den jobben jeg har gjort, stolt over hvor mye jeg faktisk kan om å reparere bilskader. Samtidlig så kjenner jeg på den følelsen av usikkerhet som jeg hadde da jeg jobbet der. Spesielt av noen bilder. Jeg husker var så uheldig å kjøre feil oppå bukken med en bil en gang. Selfølgelig måtte alle jeg jobbet med komme å se på/ta bilder når jeg gjorde denne tabben. Der satt jeg inni bilen med det ene hjulet av bilen utenfor bukken.Jeg husker hvor redd jeg var da hjulet datt neddi der, hvor nervøs jeg var akkurat da. Det ødela hele resten av dagen. Jeg var helt ødelagt hele resten av den arbeidsdagen. Greide ikke fokusere på noe og fikk rett og slett ikke gjort noen ting. Jeg gikk å skalv lenge etter den episoden. Huff a meg! Jeg hadde bare lyst til å springe ut å kjøre hjem. 

Senere har jeg også tenkt å skrive et innlegg om hva jeg tenker gjøre med fremtiden. Hva skal jeg som ikke kan jobbe 100% tjene penger på. ? Akkurat nå har jeg null ide. 


 

Hva har jeg egentlig gjort i 2år?

Det er et spørsmål jeg kan stille meg selv mange ganger. Hva har jeg egentlig holdt på med? Så jeg skjønner jo veldig godt at dette er no folk lurer på. Jeg har egentlig ikke noe ordentlig svar på det selv heller, men jeg vet en ting. Og det er at jeg har lært endel om meg selv. Jeg har lært å godta at det å være så sliten og usosial som jeg er til tider, har en grunn. Jeg er ikke bare lat, som mange sikkert vil påstå at jeg er. Jeg sliter med både fysiske og psykiske ting som gjør at min kropp sier stopp, før andres friske kropp sier stopp. Jeg har ikke like mye energi nå som jeg hadde før. Jeg greier vel aldri helt å godta det selv heller, at jeg ikke får gjort alt jeg skulle ønske jeg kunne gjort.


Av og til er jeg så sliten at jeg ikke orker bevege meg ut av senga for annet enn å spise og gå på do i løpet av en hel dag. Jeg sliter veldig mye med motivasjon, for jeg føler jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg setter meg som regel en plan dagen i forveien om at jeg skal vaske leilighet og dra på trening fks. mn bare det, er ikke alltid at blir noe av. I løpet av disse 2 årene jeg har vært hjemme så har jeg jo såklart jeg skulle få utrettet mye mer enn det jeg har gjort. Jeg føler at nå når jeg har startet en blogg, har motivasjonen min sett mørkere dager da. Bare det å dele dette slik at andre som kanskje sliter ikke skal føle seg alene, er noe stort for meg. 

Jeg føler at nå når jeg har vært hjemme så lenge som jeg har vært, hvor andre rundt meg går skole/har fast jobb, så føler jeg meg jo litt verdiløs. Jeg føler ikke at jeg bidrar til noe som helst. Dette er utrolig tungt å tenke på til tider, men samtidlig har det blitt enklere med tiden. Rett etter jeg ble sykemeldt ville jeg jo komme igang med noe, så fort som mulig. Jeg måtte jo tjene penger til å leve. Jeg orket jo ikke leve på NAV. I ettertid ser jeg at noen ganger, så må man kanskje godta det at helsa ikke er bra nok til noe annet akkurat nå. Imens jeg har vært sykemeldt har jeg jo faktisk fått både en psykisk diagnose og i tillegg en diagnose på leddgikt. Jeg hadde en periode på over 2 måneder hvor jeg ikke greide å gå normalt pga leddsmerter, og jeg har hatt noen sinnsyke ryggsmerter (muligens en prolaps siden januar i år) men, mer om dette senere. Jeg har møter med leger, NAV, DPS osvosv. hele tiden, men ting tar tid. Nå er jeg i det stadiet hvor jeg skal finne ut om jeg blir ung ufør eller ikke. Noe både fastlege, psykologer, spesialister sier at jeg kommer til å bli, men man må vel igjennom et "program" via NAV for å få den endelige avgjørelsen.  Så vi får se hvordan det blir fremover nå, kanskje jeg skal prøves ut i praksisplasser, for å se hvor mye/lite jeg kan jobbe eller hvem vet ? Jeg aner ikke hvor veien går videre egentlig. (Jeg er redd for hva som kan vente meg)

 

 

 

Skal jeg dø nå?

Jeg vet dette er SYKT umulig for folk å forstå. At man faktisk kan tenke på seg så mye fysiske smerter, så mye at man tror man skal dø. Jeg har opplevdt dette sikkert en million ganger. Det var en periode hvor jeg var redd for å være langt borte fra St.olav fordi jeg trodde at jeg skulle dø så mange ganger i løpet av en dag.. Kan jo nevne noen episoder for dere hvor jeg har hatt så mye angst at jeg trodde at "Nå dør jeg" Jeg har hylt av skrekk fordi jeg er så redd, redd for å ikke se mine kjæreste, næreste igjen. Redd for at nå er alt over.  

Jeg husker spessielt en dag jeg våkna og hele kroppen rista, jeg skjønte ikke hvorfor. Det var liksom en indre uro som gjorde at jeg ikke greide å kontrollere kroppen. Jeg våknet redd. Hvorfor? Aner ikke. Jeg bråvekte samboer og spurte "Hvorfor har jeg vondt i hodet nå? Tror du jeg kommer til  få et slag? Sånn akkurat nå?" Det gikk liksom kaldt i hodet mitt og jeg trodde at nå, nå skjer det noe jeg ikke greier å gjøre noe med. Jeg tror vi må ringe ambulanse. Samboer tok alt med ro, og jeg fikk roet meg litt ned. Jeg turte egentlig ikke å la han dra på jobb den dagen, for jeg var veldig redd for å være alene hvis noe skulle skje. Jeg skulle vel egentlig på en legetime eller et eller annet den dagen, men dette ble jo såklart ikke noe av.  Greide heller ikke å sove, ikke slappe av i det heletatt den dagen.

 Jeg skjønner jo hvorfor jeg blir sliten. Ikke bare bruker kroppen min energi på betennelsene jeg har i nesten alle ledd i kroppen, men den bruker sykt mye energi på å være i forsvarsmodus en hel dag også. Når jeg tenker på det nå er jeg også veldig nervøs for å ikke bli tatt seriøst i en situasjon der det faktisk står imellom liv og død. Dette blir jo litt som å rope ulv,ulv.

Jeg har jo så mange episoder med angst at jeg vet jo liksom ikke hvilke jeg skal velge å fortelle om. Det var vel 2 år siden vi skulle på ferie til Spania, og som vanlig var jeg jo redd for å forlate landet. Jeg gledet meg jo såklart sinnsykt, men jeg var også veldig bekymret. Jeg var 2 uker i Spania med familien og ei god venninne først, og skulle være igjen 2 uker etter med noen andre venner. Jeg hadde på forhånd vært til lege å klaget på vondt i brystet. Legen jeg hadde da beroliget meg ikke akkurat, da hun virket som hun ikke trodde på at jeg hadde vondt i utgangspunktet. De to første ukene gikk over all forventning, jeg fikk trent nesten hver dag der nede og storkosa meg med familie og venninne.

 Bilde fra den sykt hærlige, morsomme, men vanskelige ferien.

Etter 2 uker med nesten alkoholfri ferie, skulle jeg da ta imot de andre 3 vennene mine (1 av de er nå min samboer) på flyplassen og vi havnet rett på fylla. Dette viste seg såklart å ikke være noe god ide i forhold til angsten min. Disse 2 ukene var utrolig tunge for meg, det var jo forventet at jeg skulle være med å drikke, å ha det gøy sammen med de andre. Det å drikke alkohol når man sliter med angst er noe jeg VET idag, bare gjør vondt værre. Jeg greide ikke gå et minutt på hele ferien (bortsett fra da jeg var full) uten å kjenne på trykket i brystet og redselen for at det var noe galt. En av dagene vi var der nede skulle vi gå å vandre litt i byen, leie en leiebil å dra på et kjøpesenter. Dette var altså et mareritt for meg. Jeg gikk der, med dødsangst og greide ikke kose meg et sekund. De 3 andre gikk å tittet i butikker osv og jeg sto å trippa utenfor. Jeg greide ikke konsertrere meg om annet enn smerten i brystet og halsen.

Dagen etter bestemte jeg meg. Jeg må til lege for å få skjekka opp dette. Jeg greide ikke lengre å gå å være redd for at en blodåre i halsen skulle sprekke når som helst, eller at jeg skulle få hjerteinfarkt. Vi dro til en privat norsktalende lege, som var så flink! Han hjalp meg virkelig med å få roa meg ned. Han tok meg på alvor å skjekket ut hver minste ting, før han sa "Dette her, er ikke noe alvorlig. Dette er stress og uro. Det er derfor du har vondt. Nå må du slutte å bekymre deg". Med en gang han sa de ordene, kjente jeg en utrolig lettelse. Jeg slappet av i hodet og i kroppen med en gang. Jeg måtte bare få bekreftet at dette ikke var noe farlig. Hva om den j**** legen min hjemme i Norge kunne tatt meg like seriøst?? Da hadde jeg kunne unngått å gå med dødsangst i nesten 2 uker.!!! Hele ferien ble jo så og si ødelagt for meg..Etter denne ferien byttet jeg fastlege. Jeg orket ikke tanken på å ikke bli tatt seriøst lengre. Nok var nok.

Så til dere som har en lege som ikke tar dine problemer og bekymringer på alvor. Bytt lege med en gang. Man skal føle seg trygg på at det legen sier er sant, og man skal måtte slippe å dra til en annen lege (På ferie!!) for å få en ordentlig skjekk.

 

Elsker å reise, men har angst for det.

Dere som kjenner meg, følger meg på facebook og instagram osv vet jo at jeg reiser endel. Jeg elsker jo å reise, har lyst til å se og oppleve hele verden. Se nye steder og nye kulturer er noe av det jeg synes er det beste her i livet.


 

MEN for meg som sliter med angst er ikke alltid det å reise det enkleste. Jeg blir veldig tankefull og kan bekymre meg endel før en eventuell reise. Om jeg skal reise til et sted hvor vi er nødt til å fly, er jeg ofte veldig nervøs for selve flyturen. Ikke for at jeg er redd for å falle ned eller noe sånn, men redd for å få angst. Når man er innenfor sikkerthetskontrollen er det liksom ikke noen vei tilbake. Ingen mulighet for å komme seg vekk fra folk. Det værste med å fly er å vite at jeg skal sitte mange timer i et (mest sannsynligvis) stappfullt fly. Jeg er veldig redd for at noe skal skje med meg når jeg er mange tusen meter over bakken. Hva om jeg får slag? Hva om jeg besvimer? Hva om noe alvorlig skal skjer? Det er jo ikke akkurat noe sykehus man kan komme seg til hvis man er oppe i et fly. Kanskje de som jobber eller er passasjerer i flyet ikke greier å redde meg om noe alorlig skal skje. Det vet man jo aldri. Jeg er ofte veldig lettet når vi begynner å skal lande. Da vet jeg at jeg har greid meg hele turen uten at noe har skjedd, og angsten slipper som regel på den tiden.

På selve reisen er det også ofte en del utfordringer for meg. Det hender seg at jeg ikke tørr dra lengre bort fra hotellet/leiligheten vi bor i, iallefall for å spise. Jeg har ofte veldig store angstproblemer når det gjelder det å spise ut på resturant. Dette gjelder også hjemme, men spessielt når jeg er i utlandet. På enkelte dager jeg er på ferie, greier jeg da ikke dra på stranda (noe jeg egentlig ELSKER) pga denne j**** angsten. På en dag der angstern er ille, vil jeg helst vite av hvert eneste toalett i nærheten. Jeg er også veldig opptatt av å vite at man ikke er langt unna et sykehus.


Jada, det å reise er nok en av mine største utfordringer, men samtidlig vet jeg at om jeg unngår å reise. Så mister jeg en del av deg jeg er. Jeg elsker jo å reise. Jeg kan ikke la angsten ødelegge en ferie for meg, men desverre er det ofte det den gjør alikevell. Samtidlig er det også veldig viktig for folk med angst å få utfordret angsten. Hvis ikke kommer man ikke videre. Man kan ikke sperre seg inne bare fordi man har angst. Og dette er nemlig noe av det jeg unngår, ved å velge å reise så mye jeg gjør. Jeg utfordrer meg selv. Jeg håper at en dag, jeg skal slippe å i det heletatt kjenne på angsten når jeg reiser.. Det er så slitsomt å ha det sånn..

Jeg er redd for..

Da tenkte jeg å avsløre litt hemmeligheter jeg har om meg selv, hva jeg er redd for osv. Jeg begynner altså bare rett på.

Jeg er redd for..

- Å være ut av hjemmet, uten å vite at jeg kan komme meg fort hjem. (Liker å ha bil tilgjengelig i tillfelle jeg får angst) Pleier alltid avtale å møte venner i nærheten av der jeg bor uten å måtte ta buss el. Om jeg skal møte venner andre steder er jeg avhengig av å måtte kjøre bil selv.(føler jeg iallefall)

- Å avtale noe med venner dager i forveien. Jeg liker å kjenne på dagsform før jeg bestemmer meg om jeg skal møte venner. Jeg er ofte sliten og har dager med mer uro enn andre. Og dermed redd for å avlyse avtaler om formen ikke er på topp.

- Å dra ut av Norge. Jeg elsker å reise, men tanken fra å være ute av Norge er skummelt. Jeg tenker ofte på hvilke helsetjenester jeg kan forvente meg i alle land jeg er i. I Norge føler jeg meg på en måte trygg på at ambulansen kommer med en gang om noe skal skje. Det stoler jeg ikke på at de i alle land gjør.

- Å dø. Det er denne angsten jeg kjenner aller mest på av alle. Kjenner jeg at jeg har vondt i hodet, brystet el. tenker jeg automatisk at det er noe alvorlig jeg kan dø av.

- Å ikke treffe familien igjen. Jeg tenker hver eneste gang jeg drar noe sted på at noe kan skje (en ulykke el) som gjør at jeg ikke får se min familie igjen. Dette gjelder også når jeg kun er på en roadtrip til Sverige.

- Å dumme meg ut. Er jeg på trening, møter venner, eller middager med familie fks. er jeg utrolig redd for å si noe dumt, oppføre meg dumt pga angst, gjøre noe feil, si noe feil. What so ever.

- Å være alene. Jeg er alene hver dag, når samboeren er på jobb, men jeg kan ikke skryte på meg at jeg alltid liker det noe særlig. (Noen dager elsker jeg det såklart) Det hender seg at jeg gruer meg lenge i forveien om jeg vet jeg må være alene pga samboer skal reise å være borte en natt eller fler. Glad jeg har hunder hjemme hos meg på dagtid altså.

- Å ta buss. Jeg har opplevd panikkangst på buss ved flere tillfeller og liker ikke ta buss. Jeg kan ikke stoppe hvor jeg vil om jeg trenger det, og det er som regel endel folk der som kan få med seg om jeg blir urolig. I en periode jeg gikk på skolen, måtte jeg ringe mamma hver dag jeg skulle ta buss til/fra skolen fordi jeg sleit sånn med angst. Nå tar jeg aldri buss og kan knapt huske sist jeg gjorde det heller.

- Å dra på legetimer, psykologtimer, møter osvosv. er noe av det jeg innimellom gruer meg sinnsykt til. Dette var VELDIG slitsomt for meg i den perioden da jeg begynte å bli mye borte fra jobb pga angst. Jeg var redd for å dra på jobb, men jeg var minst like redd for å dra til legen for å be om en sykemelding.

- Å ringe folk. Noen perioder er jeg så ille at jeg ikke greier å ta telefonen når de nærmeste ringer meg tilåmed. Jeg liker virkelig ikke ringe å bestille legetimer osv. Jeg pleier ofte ty til SMS løsningen ved så og si alle tilfeller dette er mulig.



 

Da har jeg vel fått ramset opp noe av det jeg kommer på i farta som jeg er redd for... Det var ikke så alt for lite kan du se, og jeg kjenner at AHH så godt det hadde vært om jeg bare kunne få slippe å være så redd for alle disse tingene...Hverdagen er utrolig mye vanskeligere for meg med alle disse redslene jeg har..

Hvorfor jeg ble sykemeldt

Hei dette er da mitt første innlegg på bloggen. Har veldig lenge vurdert å skrive blogg men har egentlig aldri turt å komme igang. Jeg har nemlig tenkt å skrive litt om hvordan jeg har det i hverdagen i forhold til mine helsemessige utfordringer. Jeg ble i 2014 sykemeldt fra min lærlingplass som biloppretter hos prøven/kverland og har siden vært hjemme.

Jeg sliter med angst. Jeg har leddgikt. Jeg har eksem. Og fortiden sliter jeg også med en (mest sannsynligvis) prolaps i ryggen. 



Grunnen til at jeg ble sykemeldt i utgangspunktet var at jeg sleit utrolig mye med angst. Jeg var livredd for å dra på jobb. Livredd for at jeg skulle gjøre noe feil. Jeg sto flere ganger parkert like ved jobben å gråt i bilen fordi jeg grudde meg så mye til å dra på jobb. Jeg viste ikke hvorfor egentlig på den tiden, men jeg ser jo i ettertid nå at jeg slet virkelig med seltillitten. Jeg var rett og slett redd for å faile på jobben. Jeg var redd for hver minste ting. Jeg var redd for at jeg skulle kjøre bilen oppå bukken feil. Jeg var redd for å ikke ha gjort forarbeidet bra nok, slik at jeg fikk klager fra lakkereren. Jeg var redd for å ødelegge noe som helst. Jeg stolte 0% på meg selv å følte etterhvert at dette gikk utover effetiviteten i arbeidet. Og det at jeg måtte spørre mye (dobbeltskjekke at jeg gjorde ting riktig) til kollegaer følte jeg var en ekstra last for dem. 

Jeg har siden den gang både vært ganske på topp og helt sinnsykt nedfor. Har siden den gang slitt mye med å finne veien videre i livet. NAV ville jeg skulle forsøke å prøve å ta ferdig de få mnd jeg hadde igjen av lærlingtiden i starten, men også de har etterhvert skjønt at jeg ikke var i nærheten av klar for det. Jeg er enda ikke klar for det. Og nå i senere tid har jeg slitt så mye med leddsmerter og eksem på hendene at det hadde ikke gått å stått i det yrket i det hele tatt.

Mere ang veien med NAV kommer i et annet innlegg.


MITT FØRSTE PANIKKANFALL
Jeg hadde planlagt å dra på jobb. Jeg ble hjemme, noe som skjedde flere ganger i uka på den tiden. Jeg lå i senga hjemme og kjente plutselig at jeg ble hele gjennomvåt av svette, pulsen økte, hjertet hamret i brystet og jeg trodde rett og slett at "Nå dør jeg". Jeg lå med mobilen i handa og tenkte at nå må jeg ringe 113, jeg kommer til å dø. Jeg hadde så mye fysiske smerter at dette "må være noe alvorlig" tenkte jeg. Jeg skalv så ille at hele senga rista. Bestemte meg etterhvert for å ringe mamma, da hun kanskje viste hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde jo kjent på angst før, men ikke på denne måten at jeg hadde så mye fysiske smerter. Jeg hadde også hørt at angst kunne oppfattes som fysiske smerter og det var derfor jeg måtte høre med mamma først for å få dette bekreftet. Hun snakket med meg lenge i telefonen og jeg kjente sakte men sikkert at disse fysiske smertene ga seg litt etter litt..

For en forferdelig opplevelse dette var, jeg var så redd! I ettertid har jeg hatt mange av disse panikkanfallene, og jeg blir fortsatt like redd. Det er altså SÅÅ mye jeg unngår i hverdagen pga denne angsten for å få et slik anfall.  Jeg ser nå at mye av det sosiale jeg hadde i livet mitt har forsvunnet. Mer om dette senere.

Jeg var også endel til legen min i den tiden før jeg ble 100% sykemeldt. Den legen jeg hadde da, virket ikke som om hun trodde på det jeg sa. Jeg måtte dit 4-5 ganger å fortelle om disse fysiske og psykiske smertene jeg hadde før hun i det heletatt henviste meg videre til DPS. Jeg tror hun trodde at jeg var en hypokonder. Jeg spurte ofte om å ta tester av ditt og datt, fordi jeg ville utlukke at det var noe annet enn tankene mine som gjorde at jeg hadde så vondt. Jeg venta også 4 måneder(!!!) før jeg kom inn hos DPS.. På denne tiden var livet mitt heelt kaos, jeg slet så fælt at jeg ikke turde kjøre til butikken (1min unna) Greide ikke møte venner. Greide så vidt å forlate leiligheten på denne tiden. Jeg var sykt sliten heletiden og gråt flere ganger hver dag. Hvorfor i alle dager kan de ha SÅÅ lang ventetid på DPS når jeg hadde det som jeg hadde det? Det greier jeg ikke den dag idag å forstå! 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal avslutte dette innlegget, for jeg har så mye jeg skulle ha sagt! 
Men en ting jeg må si før jeg avslutter er at jeg vet mange folk som dømmer folk som ikke jobber, det må dere slutte med! Folk har forskjellige grunner til at de ikke jobbe, og de må ikke være nødt til å forklare seg til alle og enhver! Jeg har selv opplevd at det forventes av meg å være ut i jobb "for jeg er jo ikke syk", når jeg greier dra på fest, reiser, trening osv. Det er utrolig slitsomt å føle at folk forventer mer av deg, enn det du faktisk greier å håndtere.

Takk for denne gang. ♡♡♡

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
hits